Beisfjord.net

Mottok denne teksten i dag som er skrevet av Ingvild med hjelp av Håvard.

Snøen har lagt seg i fjellene og det er vel ikke lenge før vi har den krypende nedover til oss som bor i byen også.
Med snø kommer vinter og med vinter kommer is, og med is kommer barnslige gleder. En slik gleder er det å se folk tryne.
Tryne sånn som tegneseriefigurer gjør, hvor de gjør reale hallingkast før de lander trygt, om enn smertefullt, på rumpa.
En har neppe tall på alle gangene en har gått på nysnøen, som har dannet en ondskapsfull alianse med glattisen under,
og tenkt at hva en enn gjør nå så må en holde seg på beina. Det skjer like sikkert som eksamener i juli! Hvert år går en ut
på dette minefeltet av nysnø og glattis og gjort noe som med letthet kan minne om skøytekunster i håp om å holde begge
beina godt plantet på bakken. Alt for å unngå og lande på rumpa! Etter 18 år med denne ufrivillige sporten har en
etterhvert fått en viss teknikk og klarer seg forholdsvis godt.

Om ikke annet så tvinger denne årstiden alle, uansett alder,
til å finne frem det de har av smidighet i kroppen. Tidvis er det et mektig skue det å se enkelte mennesker gjøre
akrobatiske øvelser selv OL-stjerner ville ha blitt grønne av missunelse av. Selv den eldre garde blir som små kattepuser
som lister seg over glattisen med myke silkepoter - til ingen nytte må vite. Før de vet ordet av det ligger de skinnflate
i lufta i det de svinger seg rundt i det som mest minner om enmannstango før de avslutter det hele med et fall verdig
rekordbøker.

Ikke lenge etter at de har satt kroppen godt ned på bakken er de på beina igjen, småspringer videre i et
tappert forsøk på å glemme det som har skjedd. Diskré halter de avgårde mens de skjuler smerten fra fallet.
Dette er allmennkunnskap på sitt ytterste og en skal lete lenge etter den kroppen som ikke har opplevd dette.
Med frostroser i kinnene og en sår bak etter et svev Wirkola ville ha gitt nitten-og-en-halv i stil kommer en hjem til
hjemmets lune varme og hva er vel da bedre enn en god kopp kakao laget etter gammelmåten. Kanskje til og med en
bolle med husets syltetøy på, og ikke minst; ei god, luftig pute i et forsøk på å lindre smerten
etter dagens strabasiøse ferd.

Trackback URI | Kommentar RSS