Beisfjord.net La stillheten senke seg

Siste stopp før døden

I lengre tid har jeg tenkt å skrive en post om å være redd for å bli gammel. Jeg har hatt planen i hodet, men aldri kommet lengre enn at jeg har notert et par stikkord.
Jeg har rett og slett ikke klart å begynne på teksten, så det har bare blitt til at stikkordene bare har vært lagret på datamaskinen min.

For en stund siden snakket jeg med Morten (han fra Geek goes gymnastic for dere som ikke kjenner han) og fikk tips til en post jeg kunne skrive.
Emnet han tok opp var mer eller mindre bundet opp mot min redsel for å bli gammel og jeg slo derfor sammen disse to postene.
Etter at jeg hadde skrevet litt på kladden i en halvtime begynte det å nærme seg tre fulle A4 sider i Word. Dette blir med andre ord så langt at jeg hadde ikke giddet lese det selv engang, derfor blir teksten delt opp i to deler.
Denne posten handler mer om redsel for å bli gammel og hvordan jeg tror de eldre har det, mens neste post (som kommer når den kommer) handler mer om det Morten tipset meg om.

Hvis du synes noe av det følgende er morsomt eller humoristisk er det ikke påtenkt slik - jeg er ærlig og oppriktig redd for å bli gammel. Eventuelt kan jeg kanskje heller si at jeg er redd for å bli gammel med alt det medfører; sykdommer, behov for pleie, problemer med å tenke og huske ting osv.

Dette blir en rimelig seriøs post, og jeg håper dere som leser den setter dere ned og tenker litt over ting som blir tatt opp her. Personlig har jeg tenkt mye på dette i det siste. Jeg har, ikke minst, blitt ennå mer redd for å bli gammel.

Før vi kommer til saken vil jeg bare minne deg på at jeg ikke er noen god skribent, og at du derfor ikke bør få opp håpet som at dette skal være en god og rørende tekst.

Jeg tror, basert på noe av det jeg har sett selv, men kanskje mest på det man leser i aviser og hører på nyheter, at eldre mennesker rett og slett føler seg uverdig behandlet. Selv om personene som tar vare på deg gjør så godt dem kan, har de for mye å gjøre. Pleiehjem i Norge er et siste stopp på vei mot døden.
Eldre mennesker, som var med på å bygge opp dette rike landet blir nedprioritert og ligger kanskje akkurat nå, mens du leser dette, alene i sengen sin, på en tom gang i et eller annet pleiehjem, og lurer på hvor disse pengene ble av.

Nå ser det kanskje ut som om jeg ikke mener pleierne i det norske helsevesen er flinke nok, men det stemmer ikke. Jeg vil gi all ære og berømmelse til disse personene som vier livet sitt for å gi eldre mennesker en verdig avslutning på livet. Det eneste som er litt trist er at det er så få av dem.

Mennesker får rett og slett problemer når de blir eldre, noen vil ikke innrømme at de ikke er i stand til å gjøre det de en gang gjorde, mens noen ikke vet selv at de ikke er i stand til det.
Nå blir de lagt inn på et hjem med mange andre eldre, som i deres øyne er gamle og syke. Mens de selv ser på seg selv som unge og friske, det tror jeg nok at jeg ville gjort.

Jeg tror ikke det er lett for pleierne å se andre mennesker ha det på denne måten. De blir bare verre etter hvert som tiden går.
Da vil jeg nok tro at pleierne som tar seg av barn har det litt lettere. Deres pasienter blir mer i stand til å ta rede på seg selv, og ikke motsatt slikt det ofte er med eldre mennesker.

Når vi er inne på velferds Norge, så vil jeg ikke rose politikerne slik som jeg roser pleierne. Det er alt for dårlige midler for eldre, og de får ikke en verdig slutt på livet sitt.
Jeg har et par sitater under for å bygge på disse påstandene. Disse er hentet fra tegneserien Nemi, og er neppe reelle, men de får uansett fram poenget.

"Da Synnøve var 20 år ville hun kjøre bil. Hun var blant de første kvinnene i Norge som fikk førerkort. Synnøve ville reise. Før hun fylte 30 hadde hun vært på teater i Paris og spist middag på Londons fineste restaurant. Synnøve ville alltid så mye. Moren hennes var med og kjempet for kvinners stemmerett før 1913. Hun nedstammer fra en lang rekke viljesterke damer. I dag vil hun bare ha et glass vin til maten. Men hun får ikke lov"

"Da Ida var 14 år, så hun Johannes for første gang. Da hun var 19, fridde han. De ble viet på en lørdag, og kirken var pyntet med markblomster. Verken jobboppsigelse, sykdom, krigen eller resepsjonsdamen med de røde lokkene klarte å skille dem siden. Nå er Ida 86 år, og hun får ikke sove. Johannes bor på samme aldershjem som henne, men de får ikke dele rom."

"En gang da Ragnar var 11 år, brakk lillebroren hans beinet. Ragnar bar ham, fire og en halv kilometer. Han var alltid så sterk, Ragnar. Så lenge ryggen hans maktet det, bar han ved til eldre i kalde bygårder om vintrene. En ensom nabo, en sulten katt, en som trengte trøst: Ragnar ville alltid hjelpe. I dag er det Ragnar som trenger hjelp. Han får mat og medisiner, men han skulle ønske han fikk dusje hver dag, eller i hvert fall en gang i uken."

"Einar jobbet hver dag fra han fylte 16. Mer enn halve livet har han tilbrakt på sjøen, også under krigen. Skadene han pådro seg, har ført til at han må bruke rullestol. I flere uker har han ikke kunne forlate leiligheten sin. Heisen står. Einar har bidratt til at landet han bor i, er et av de rikeste i hele verden. Han lurer på hva vi bruker pengene til."