Beisfjord.net

Solen skinner i ansiktet mitt, det er behagelig selv om jeg ikke klarer å åpne øynene. Det føles så befriende etter den lange kalde mørke vinteren. I dag er første sommerdagen, jeg kjenner solen varme og kjenner den friske duften fra havet, den minner meg om sommeren i fjor, da jeg møtte henne. Hun som skulle bli min store kjærlighet, hun som virkelig forsto meg, kjente meg, elsket meg.

Jeg tenker tilbake på alle de fine stundene vi har hatt sammen, på vårt første date, vårt første kyss, vårt første møte. Vi møttes på stranda forrige sommer, under den store brua. Hun kom bort til meg og begynte å snakke vi ble sittende i lag hele natten, det var midt på sommeren i Nord-Norge så solen gikk aldri ned, men det ble kaldere etter hvert. Hun krøp tettere sammen med meg, vi satt under pleddet jeg hadde hentet i bilen min. Det er praktisk å ha slikt med sier jeg, hun er enig. Hun er egentlig enig i det meste jeg sier når vi sitter der, selv om jeg ikke sier så mye. Det blir mest til at vi bare sitter der, i lag.
Jeg husker det ennå som om det var i går. Jeg kan ennå kjenne lukten av parfymen hennes fra den dagen, lukten av håret hennes og lukten av havet, den samme lukten som jeg kjenner nå, så nært der vi var den dagen men fortsatt så langt i fra.

Dagen etter at vi var på stranden møttes vi igjen, noen venner av henne skulle ut å grille, så jeg ble inviter med. Hun hadde hyggelige venner, jeg viste hvem noen av dem var fra før, men jeg kjente ingen av dem noe særlig. De tok likevel godt i mot meg, de fikk meg til å føle meg så hjemme som jeg aldri hadde følt meg før. Det var denne dagen at vi hadde vårt første kyss, vi hadde spist, drukket et par øl og lå på ryggen i gresset og slappet av, i dag snakket vi, vi snakket mye og lenge før vi begge ble helt stille, jeg snudde meg mot henne og oppdaget at hun lå med hodet i min retning. Det var så stille at det nesten ble pinelig og det gikk en lang stund uten at det skjedde noe, egentlig tror jeg bare det var et par sekunder, men det føltes som en lang stund.
Så kysset hun meg. Det var en utrolig følelse, jeg husker ennå hvor glad jeg ble, hvor lykkelig jeg ble.

I tiden som gikk etter dette var vi mye sammen, vi gjorde mange ting for første gang, for andre gang og flere gang.

Nå står jeg på bruen og ser ned på plassen vi satte i lag for nøyaktig et år siden, det er like fint vær i dag som det var den dagen, selv om sommeren kom litt senere i år.
Jeg blir brått revet ut av tankene mine av en høy skarp ringelyd. Det er hun som ringer.
- Ja?, sier jeg
- Kommer du hjem snart?
- Ja jeg er på vei
Jeg legger på telefonen og vender tilbake til tankene mine, det er mye som har skjed det siste året, jeg tenker tilbake på første gang jeg møtte foreldrene hennes, første gang jeg møtte resten av familien hennes, første gang hun var med meg hjem til min familie, jeg husker når vi flyttet i lag og når hun fortalte meg at hun var gravid.
Jeg husker ennå hvordan det kom som et sjokk, eller kanskje ikke direkte et sjokk, men en overraskelse i alle fall. Jeg spurte om hva hun ville gjøre, hun ville beholde barnet, og jeg lovte jeg skulle støtte henne selv om jeg viste med meg selv at jeg ikke var klar for dette.

Jeg er ikke klar for dette… Jeg har i etterkant prøvd å fortelle henne dette, men hun skjønner ikke hva jeg sier, hun hører ikke hva jeg sier.
Det eneste hun gjør er å mase om at jeg må slutte på skolen og skaffe meg jobb, sånn at jeg kan forsørge henne og barnet.

Jeg husker tilbake til da jeg liten, den gang moren min fortalte meg at jeg måtte vokse opp og bli en snill mann, ta ansvar for det som måtte skje og få meg en familie, nå er jeg snart der, jeg har snart familien, jeg må ta ansvar, men jeg føler at jeg blir presset inn i det voksne livet alt for tidlig.
Det var alltid moren min som fortalte meg slike ting, faren min døde i en trafikkulykke når jeg var liten. Jeg hadde aldri noen far når jeg vokste opp, ingen å se opp til, ingen som tok meg med ut for å spille fotball. Et barn skal ikke trenge å vokse opp uten en far.

Jeg prøvde å forklare henne at jeg ikke var klar for dette igjen tidligere i dag, men hun hører fortsatt ikke hva jeg sier. Hun vil ikke høre, hun har bestemt seg for å få dette barnet, og det er ingen ting jeg kan gjøre med det, utenom å stille opp for henne og forsørge familien.

Jeg pleier å komme hit når jeg vil tenke, hit på broen, på min plass. Jeg har vært her ofte i det siste, ikke fordi det er fint her, eller fordi jeg trives her, det er en annen grunn til at jeg har valgt akkurat denne plassen.

Det er befriende, jeg kjenner vinden blåse, solen skinne, siste steget på veien… Før jeg treffer vannet, og alt blir mørkt.

Det siste jeg tenker på er babyen som må vokse opp uten en far, jeg beklager…

Kommentar RSS