Beisfjord.net

Slaget treffer meg rett i ansiktet, smerten sprer seg og alt blir mørkt, stille. Det tar bare et par sekunder før neste slag treffer meg og river meg tilbake til virkeligheten, denne gang i magen. Jeg får problemer og puste og faller ned på kne. Et siste slag treffer meg i bakhodet og alt blir svart.
Jeg våkner opp tre dager senere på sykehuset, noen hadde funnet meg i en trang bakgate i Oslo, jeg husker ikke hvem jeg er eller noe annet som hendte før slaget i ansiktet. Jeg husker ennå hvordan kvinnen som slo meg så ut, husker hver minste detalj i ansiktet hennes, lukten av henne og klærne hennes. Det er rart at jeg husker så mye om henne, men ikke noe om meg selv. Jeg kjenner meg ikke igjen i speilet, jeg vet ikke hvor gammel jeg er eller om jeg har noen familie.

Legene sier at jeg har fått en varig skade på hjernen, de vet ikke om jeg noen gang kommer til å få hukommelsen min tilbake, og de sier at det er en liten sjanse for at jeg kan få problemer med å “lagre” nye minner. Jeg vil kanskje etter hvert miste korttidshukommelsen min helt.
Jeg skriver derfor ned alt jeg husker nå i en dagbok i tilfelle jeg skulle begynne å glemme også dette.
Etter at jeg våknet på sykehuset for tre dager siden har jeg snakket mye med andre folk, det er ikke så mange her på min alder, ikke at jeg vet hvor gammel jeg er, men jeg vil gjette på ca 25 år, de fleste andre på avdelingen her er eldre mennesker, noen er her for å dø mens andre er her for å ikke dø, det eneste de alle har felles er at de er gamle.
De fleste som ligger her er ensomme så jeg snakker mye med dem… I alle fall later jeg som jeg snakker med dem for å være hyggelig, egentlig så vil jeg bare vite ting, samle meg opp nye minner og finne ut hva som har hendt i verden de siste årene.
De er alle svært hyggelige med meg, de synes synd på meg som er blitt frarøvet alle minnene i livet mitt, som er frarøvet tryggheten min og utsatt for blind vold midt i Oslos gater (eller bakgater)
Jeg liker å snakke med de eldre, de har allerede fortalt meg mye og jeg begynner å danne meg et lite bilde av enkelte ting som har hendt de siste årene, både i Norge og i Verden, men jeg vet ennå ingen ting om meg selv, det er utrolig frustrerende. Hvem er jeg? Hva heter jeg?
Alle på avdelingen kaller meg John, de har vel hentet det fra det amerikanske John Doe, navnet på en ukjent person.
På kveldene er det mange tanker som går gjennom hodet mitt, jeg lurer på hvorfor dette skjedde med meg? Det var tydeligvis ikke et ran siden jeg ennå hadde klokken på meg og penger i pengeboken når jeg kom til sykehuset, så hvorfor måtte dette hende meg? Hva har jeg gjort for å fortjene noe som dette?
Jeg har samme drøm hver natt, jeg drømmer om den kvelden det hendte, om kvinnen som brutalt slo meg ned, jeg våkner våt av svette hver natt. Hvorfor kan jeg ikke drømme om noe annet? Noe fra tidligere i livet mitt, noe som kan gi meg spor jeg kan gå etter for å finne ut hvem jeg er?
Jeg skal prøve å sove nå, håper jeg drømmer noe som kan hjelpe meg å finne meg selv.

Jeg hadde en ny drøm i natt, jeg var på en nattklubb, jeg møtte en hyggelig jente som jeg spanderte et par drinker på, hun snakket med meg og virket veldig interessert i meg.
Etter at uteplassen vi var på stengte fulgte jeg etter henne hjem, hun sa hun ikke ville at jeg skulle følge etter, men jeg gjorde det likevel. Hun prøvde å løpe i fra meg, så jeg løp etter, jeg fulgte etter henne inn i en bakgate der jeg grep tak i armen hennes og rev av henne toppen. Jeg hadde spandert masse drikke på henne og skulle ha valuta for pengene nå. Akkurat når jeg skal til å slenge henne i bakken slår hun meg midt i ansiktet, så i magen og så i bakhodet.
Jeg våknet opp i en seng våt av svette igjen, denne gangen vet jeg hva som skjedde, jeg husker, jeg skulle ønske jeg kunne glemme.

Trackback URI | Kommentar RSS