Jeg hadde egentlig bare lyst å utforske litt forskjellige skriveformer og bestemte meg derfor for å skrive en litt lengre historie, del 1 får dere i dag, mens avsluttningen kommer enten i morgen eller litt senere denne uken. Håper dere liker historien selv om den er litt merkelig og annerledes skrevet.

Mørket spredde seg rundt ham i det solen gikk ned. Han kjente at det ble kaldere, ikke fordi solen forsvant, men fordi mørket kom snikende, egentlig virket det som om mørket fløt fram og slukte alt på sin vei, det kunne nesten se ut som om mørket jaget han, som om det ville sluke og fortære han.
Han var helt alene i skogen nå, han lukket øynene og tenkte tilbake på den gangen for fem år siden, når han og moren var her for å plukke sopp til den store høstfesten. De hadde stått på akkurat samme plass som han sto nå da solen hadde gått ned og skyggene kom flytende akkurat slik de hadde gjort i dag.
Han ble fort rykket tilbake til virkeligheten av en lyd som ikke hørte hjemme i skogen.

Han åpnet øynene, som nå var tilvendt mørket, og så seg rundt for å finne ut hvor lyden kom fra. Det var ingen der, han var fortsatt alene med mørket, i den store skogen. Han satte seg ned på en stein like ved og lukket øynene igjen, han var tilbake i skogen med moren.

Den gangen hadde de ikke hørt noe lyd, solen hadde gått ned akkurat slik som i dag og mørket hadde kommet flytende for så å sluke dem begge. Alt hadde blitt tåkete og forsvunnet, akkurat som om han sovnet, og han våknet ikke før solen kom opp neste dag. Han var kald og våt og det var noe klissete som dekket hele han, det var på armene, klærne og i øynene hans. Han klarte ikke å se noe, men prøvde likevel å reise seg opp, han gikk et par skritt bortover før han snublet over noe på bakken.

Det var noe som ikke var rett her, han klarte bare ikke å plassere hva det var.

Han hørte lyden igjen, åpnet øynene og stirret rett inn i ansiktet på moren. Han rygget et par meter tilbake, mens han blinket med øynene, når han åpnet dem var han alene i skogen igjen.

Han satte seg ned på bakken og begynte å snakke med moren.

- Jeg beklager, sa han
- Det er ikke din feil, du var alt for ung den gang, bare 10 år gammel, det var ikke noe du kunne gjøre.
- Jeg skulle beskyttet deg, det var min oppgave, du var min mor og det var min jobb…
Han klarte ikke å fullføre setningen, han så bort på moren, men hun var ikke der. Hun hadde aldri vært der, hun var bare en del av fantasien hans, slik som hun ofte hadde vært siden den gang for så alt for lenge siden. Det virket som en hel evighet siden det skjedde, selv om det ikke var mer enn fem år.

Han husket ennå hvor fortvilt han var da han endelig hadde klart å få opp øynene og oppdaget at det var kroppen til moren han hadde snublet over og at det klissete på klærne hans var morens blod.

Plutselig gikk det opp for han hva som var galt, det var noen andre i skogen, det var noen bak ham, det var noen der som hadde laget lydene, det var ikke noe han hadde innbilt seg.

Det var dem, de var kommet tilbake nå, på dagen fem år etter og han skulle endelig få hevn over dem. Sakte førte han hånden ned mot bukselinningen og trakk fram kniven han en gang hadde arvet etter faren sin.

Med kniven i hånden fikk han nytt mot og han snudde seg raskt rundt i den mørke skogen for å møte blikket til sin fiende, personen som hadde tatt moren i fra ham og påført han så mye lidelse. Nå var det tid for hevn…