Fram til den tragiske hendelsen med moren hadde den lille familien som levde i skogholtet hatt et fredelig og lykkelig liv. Moren og faren hadde virkelig elsket hverandre, sønnen og datteren hadde alltid kranglet, men bare på liksom, egentlig var de veldig glade i hverandre, og de hadde mange fine stunder.
Etter den forferdelige høstdagen hadde familieidyllen forsvunnet litt etter litt. De første månedene hadde faren oversett barna, han hadde kun vært ved sin kones grav, dag etter dag, men han kom alltid hjem før det ble mørkt ute.
Etter en liten stund sluttet han å besøke graven, han begynte å drikke. Han sov hele dagen og drakk seg full på kvelden, han begynte å skylde på sønnen for det som hendte med moren.

Men faren la aldri en hånd på gutten, det virket som om han var redd for han, gutten trodde av og til at faren faktisk hadde rett, at det virkelig var han som hadde drept moren, men søsteren var alltid der for å trøste ham.
En dag hadde faren drukket mer enn normalt, når han oppdaget at søsteren trøstet gutten tok han henne med ned i kjelleren der han slo henne med beltet sitt. Han la aldri en hånd på sønnen, men søsteren fikk gjennomgå oftere og oftere.
Slik fortsatte det helt fram til den dagen da faren ikke kom opp til middag slik han pleide, barna begynte å lete etter ham, men de fant han ingen plass, han var ikke i sengen sin, der var det ikke spor etter at noen hadde sovet den natten heller.
Til slutt fant de ham i tregrensa til skogen, det så ut som han hadde blitt angrepet av et vilt dyr, akkurat slik som moren var da de fant henne tre år tidligere.
Etter dette hadde sønnen begynt å oppføre seg merkelig, noen dager var han nedbrutt og skyldte på seg selv for at begge foreldrene var døde. Søsteren hans prøvde å trøste han, men det hjalp ikke. Andre dager planla gutten hevn, han skulle finne dem som hadde drept moren hans og ødelagt livet deres. Han skulle finne dem og ta hevn.
Nå to år etter står han i skogen med kniven i høyrehånden sin, han slenger seg rundt, klar til å drepe, øynene lyser av hat og hevnlyst, han stirrer rett inn i øynene til søsteren sin.
- Hva gjør du her? Utbryter han overrasket
- Jeg var bekymret for deg, jeg ville ikke at du skulle være her alene, ikke akkurat i dag.
- Hysj, hørte du det?

Det var en ny lyd, denne gangen kom det fra helt andre kanten, det som nå var bak ryggen på gutten. De var her, det skulle skje nå, han skulle endelig få hevn.
Det ble ennå mørkere i skogen, skyggene rundt dem begynte å flyte og stemmen til søsteren ble fjern. Han kunne plutselig se klarere i mørket, hva var det som skjedde?

Han falt om på bakken og kjente en forferdelig smerte i det fingrene hans så ut til å knekke sammen, neglene vokste raskt og det kjentes ut som skjelettet hans ble knust.
Ansiktet ble spisst og langt og tennene vokste ut og ble skarpere.
Skyene på himmelen flyttet på seg og fullmånen lyste opp landskapet, jenta som tidligere ikke hadde sett noe, så nå sin egen bror bli forandret til et monster.
Gutten kjente igjen følelsen, det var den samme følelsen han hadde hatt den gangen han var i skogen med moren, det var den samme følelsen han hadde hatt den natten faren hadde forsvunnet. Mørket kom igjen, det tok over slik det hadde gjort så mange gang før.
- Nei, ikke henne også, ikke ta søsteren min fra meg, ropte han

Så var det bare mørke igjen.