Beisfjord.net

Halloween er en av våre nylig ervervede helligdager her i Norge. Vi har i det siste importert et par slike, og jeg har bestemt meg for at jeg bare skal feire en slik pr år. Valget er derfor lett og jeg velger Halloween over Valentine, årsaken til dette kan jo være at jeg er en av de single, ensomme, ulykkelige menneskene i dette landet, derfor er jeg rimelig bitter og velger å overse denne rose, hjerte og klisje-dekkende helligdagen dere andre omtaler som Valentine, og går heller for helligdagen med blod, gørr og skrekk.

Min Halloween i år trappet opp til å bli en bra helligdag, etter jobb og trening (å se meg trene kan vel stille ganske høyt på listen over skrekkelige ting) dro jeg innom butikken for å handle godter til alle som måtte våge å ringe på dørklokken min i ly av mørket som senker seg over vårt kalde land.
Når jeg står på butikken og kjenner irritasjonen over at tobarnsmoren med handlevognen (som av en eller annen grunn er tom) i samarbeid med enbarnsmoren klarer å dekke igjen hele plassen mellom reolene slik at jeg ikke kommer forbi, blir jeg mer og mer oppmerksom på ungene som løper fram og tilbake.
Tobarnsmoren spør så enebarnet om han vil komme å feire halloween med hennes to barn, dette er han overhodet ikke interessert i og svarer høyt og … vel høyt “ALDRI!” før han løper videre mellom reolene i butikken.
Jeg regner med grunnen til dette ikke er at han missliker de to andre barna, for han er allerede i full gang med å leke med dem igjen, men at det heller er et enormt hat til tobarnsmoren som gjør at han aldri vil feire denne helligdagen med tobarnsfamilien.

Jeg har ikke rukket konstatere dette før ungene tydeligvis går over i en annen lek og nå løper over hele butikken mens de roper noe som kan minne om “pshcjæng! PSHJCÆNG!!” så høyt at den eldre damen som av en eller annen grunn står å smugleser i FHM skvetter så hennes 3568,50 kroner hun har liggende i småpenger nesten flyr ut av lommeboken hennes.

Jeg rusler videre til kassen og slenger godteposene på rullebandet, drar mitt magiske kort som kan forvandle seg til masse brød, eller i dette tilfellet godter, og kommer meg ut av butikken, fast bestemt på at når jeg kommer hjem skal jeg slå av lysene, låse døra og hver gang en liten drittunge kommer for å ringe på døra skal jeg tenke på de små demonene i butikken, spise godter selv og være så stille som overhodet mulig.

Et annet alternativ kunne jo vært å kle seg ut, men da jeg ikke hadde tenkt på dette tidligere var det ikke så mye kostymer å oppdrive i leiligheten min. Det beste jeg klarte å finne fram var nok material til å sy en hybelkanindrakt (av levende hybelkaniner) men etter noen få sekunder glede over dette fantastiske påfunnet gikk det opp for meg at barn er ikke så redde for hybelkaniner som voksne er, og det er strengt tatt ikke de voksne jeg har lyst til å skremme infarkt på.

Trackback URI | Kommentar RSS