I dag har jeg en ny gjesteblogger til dere. Personen som har skrevet dette vil gå under navnet Wynja, håper dere tar godt i mot denne gjesteforfatteren og kommer med tilbakemeldinger på kommentarer.
Jeg ba om å få legge ut denne teksten som personen har skrevet. Jeg likte hele teksten jeg.

MAYA
Kan det være tanken på døden som lokker?
Jeg har vært borte en stund nå, tiden har forandret meg, og jeg har kjempet
mot mitt… hmm… Nei, jeg vet ikke helt jeg, sa Martin. Det er i alle fall totalt meningsløst å sitte her i mørket og skrive. Komme i stemning du liksom, du ser jo ingenting jo!!
Han reiste seg for å slå på lyset, men kom ikke lenger enn til stolen som hadde blitt stående igjen midt på golvet. Han bannet høyt i det han snublet og traff golvet med et brak. Han hørte føtter komme durende opp trappen og retning rommet… Han syntes det hørtes ut som om tredje verdenskrig var på vei og håpet inderlig på at han hadde låst døren.

Det ble plutselig veldig lyst og han lukket øynene for ikke å bli totalt blendet. Martin, hva er det du gjør!? Åh, du vet… ingenting. Akkurat i det han hadde sagt det kom han nettopp på hengeløkka som fortsatt hang fra taket og dinglet…
Moren begynte og gråte og løp hylende fra rommet og ropte på faren.
Martin kom seg kjapt på beina og rev den ned fra taket og hev den kjapt under senga før faren kom farende opp trappen med en fart som kunne minnet om den tasmanske djevelen.
Hva er det du holder på med gutt!?! Hva har du sagt til moren din??
Ingenting… Ingenting svarte han og kikket i gulvet. Jeg legger meg jeg nå, kan du gå?

Da Martin kom ned til frokost neste dag fikk han et blikk både fra moren og faren som tilsa hva de mente om gårsdagens hendelse…
Vet du, du kunne sagt du var deprimert Martin!
Tenk om du hadde klart det, tenker du ikke på noen andre enn deg selv??
Martin gadd ikke engang å prøve å forklare, de kom ikke til å forstå uansett.
Her måtte man komme seg ut så fort som mulig. Han smurte maten sin og var på vei ut døren da faren stanset ham; Hvor har du tenkt deg hen?
Martin svarte med å prøve å komme seg forbi. På skolen vel, knurret han.
Nei, sa faren bestemt og svarte med å holde han fast i genseren.
Huh!? Hva skulle dette bety? De hadde bært han på skolen før og de nølte ikke med å gjøre det igjen, det hadde han fått klar beskjed om.
Martin snudde og tuslet opp på rommet sitt igjen lettere forvirret og dumpet ned på sengen og ble sittende evig lenge.
Han hørte det ringte på døren nede og tenkte ikke mere på det før faren sto i døren; Der er noen som vil møte deg Martin. -Hvem? svarte han og så på faren med et tomt blikk. Si meg… Hva gjør du egentlig på rommet ditt? Du er alltid så stille.
-Tenker,skriver, spiller, du vet… normale ting som alle andre på min alder gjør, svarte Martin usikkert. Ja, du bør gå ned og hilse på, sa han med tårer i øynene. Martin begynte å ane sammenhengen.
Hva har de gjort?! tenkte han med seg selv på vei ned trappen, men halvveis nede bråstoppet han. Stirret med store øyne og mumlet for seg selv; Nei… nei, NEI!!!

Nede i gangen sto det to dresskledde menn med navneskilt og et alvorlig ansiktsuttrykk. Martin bråsnudde og kræsjet i faren; Kom nå, sa han og dyttet andre nedover trappen mot de to mennene.
JEG HATER DERE skrek Martin og begynte å kjempe i mot. De to mennene, som senere viste seg å hete Alf og Kåre, kom mot han og tok et godt tak i han og bar ham ut i en ventende bil.

Da Martin åpnet øynene lå han i en seng, inne på et hvitt rom. Det sto to leger og diskuterte han tydelig irritert på hverandre.
Han lukket øynene og prøvde å forestille seg på en konsert med Taake. Musikken dundret og de spilte utrolig bra. Det var mange forskjellige folk der. Han kikket seg rundt og fikk øye på søsteren sin.
Maya, hva gjør du her?? Her? hva mener du? spurte Maya.
Du..Du.. Glem det. Svarte han kort. Glemme hva Martin? si det. Nei, det var ingenting, absolutt ingenting.
Ok da. Hva synes du om bandet da? Jeg mener… du liker jo sånn musikk… sa hun usikkert. Metal mener du? joda… Taake er dødstøffe de, mumlet han. Kom igjen, la oss ta en øl, jeg spanderer. Martin gjorde store øyne. Hva?! Jeg er jo ikke gammel nok! Jeg er jo bare 13..
Neida, svarte Maya, det gjør ingenting. Kom nå!
Martin fikk ølen og tok en slurk. Fett sa han! Klart det er fett sa Maya og tømte ølen sin. Kom.. Jeg vil vise deg noe.
Hun løp inn blant noen folk og ble borte. Martin kikket seg panisk rundt,
MAYA, MAYA!!!! Musikken overdøvet ham totalt.

Han åpnet øynene igjen og forventet og se det hvite rommet, og de to legene stå og diskutere, men istedenfor våknet han opp inne på et lite, trangt rom med madrasser på golvet og veggene. Hæh tenkte han. Hva er dette?
Han prøvde å reise seg men falt ned igjen. MAYA!! Ropte han fortvilet, MAYAA!! Ikke gå. Ikke la meg være her uten deg… Maya!
Han lukket øynene i håp om å se henne igjen, men alt ble bare svart.
Han åpnet øynene igjen og kikket seg fortvilet rundt.

Hva gjør du her? Jeg sitter å teller trådene i madrassen.. Hva tror du??! Hvorfor tror du jeg spør? Fordi jeg vet det? Kom igjen.. Hva var det du skrev på den kvelden? — -Åh, ingenting… eller, jeg håpet egentlig på å få ferdig den stilen, men det gikk ikke så bra. Som du sikkert kan se!!

Martin var mektig irritert på seg selv fordi han hadde sittet og snakket med seg selv en evighet og helt glemt Maya.
Han lukket øynene igjen og befant seg plutselig på et mørkt, tåkete sted.
I det fjerne kunne man høre lyden av bølgene og torden.
Han snudde seg og så rett inn i øynene til Maya.
Maya!! Nå, der er du, svarte hun lett. Jeg var redd du ikke ville komme.
Hva? Selvfølgelig kom jeg. Du ville jo vise meg noe jo, sa han fortvilet.
Kom, sa hun og tok Martin i hånden og dro han med seg inn i mørket.
Vent!.. Ikke så fort.. mumlet han sekundet før han snublet og falt på noe mykt noe. Maya tok hånden hans og hjalp han opp. Kom nå, lille venn.
De gikk videre en lang stund uten å se så mye bortsett fra mørke og tåke.
Her! Utbrøt hun plutselig.
Til sin store forskrekkelse oppdaget Martin at stedet var underlig kjent.
Han stirret med store øyne utfor stupet som bunnet ned i de høye bølgene og skjærene. Nei, mumlet han. Nei. Maya tok hånden hans og sa; Joda, det er her. Still deg her, sa hun og dro han med litt utover. Hun holdt fortsatt hånden hans og sa, det er ikke farlig.. se på meg! Hun hoppet utfor mens Martin sto forskrekket igjen på toppen. Han ynket seg i smerte i det han så henne lande i bølgene langt under han.
Martin prøvde og åpne øynene men klarte det ikke. Han sank sammen, på kanten av klippen. Han ble sittende å tenke og stirre ned i flere timer.
Han hørte farens stemme bak seg.. Kom nå. Det er noen som vil treffe deg.
Nei sa han. Nei. Martin reiste seg sakte og rygget i det faren kom nærmere.
Nei mumlet han. Nei. Han snudde seg og hoppet.

Det var ikke farlig.. Akkurat sånn som Maya hadde sagt. Han kjente lukten av salt sjø og regn. Maya