JavaZone gjør det igjen 2

Lady Java og JavaZone, hva kan vel gå galt?

“This is possibly the best production of the worst idea I’ve ever seen.”

Hopp over til YouTube og se filmen med Jenny Skavlan som Lady Java.

JavaZone gjør det igjen

JavaZone er en stor utviklerkonferanse som holdes i Oslo, og i år som i fjor har de laget en snassen reklamefilm i forkant.

Se filmen hos JavaZone. Fjorårets filmer, “Tett på en utvikler”, har tydeligvis tatt veien til /dev/null. Dessverre.

Les artikkelen om filmen på Digi sine sider.

Vannkjøling på Komplett.no

Mente du å søke etter: hannahølink

Flinkismen

Jeg er flink! Jeg er en av de tidvis slitsomme menneskene du ser rundt deg. Som er flink. Da mener jeg ikke skoleflink, eller av den typen som briljerer på quiz med sine tilsynelatende utømmelige lager med allmennkunnskaplig trivia. Det er ikke den typen flink jeg mener. Jeg mener den typen flink som bestandig gjør de riktige og fornuftige tingene, tar de korrekte valgene. Ikke nødvendigvis de mest spennende valgene, men de korrekte. Den typen menneske som passer på at torsdagssokkene er i bruk på torsdager, og kun da. Den typen som sørger for at skoene står pent og pyntelig ved siden av hverandre i gangen, som ikke røyker, som trener regelmessig og som jogger. En av de som faktisk kan bruke semikolon og som har skjønt reglene for det. Som har fast, månedlig spareavtale og som vet nøyaktig hvor mye penger som er på kontoen til enhver tid — for en overtrekker jo ikke kontoen, eller møter opp i butikken med for lite penger på seg. Hva ville vel alle de andre i butikken ha tenkt om deg hvis de magiske ordene “Ikke godkjent” skulle dukke opp? Det ville ikke vært spesielt flinkt!

Vi skal hele tiden være så innmari flinke. Alfabetiserte bokhyller med alle de riktige bøkene. Stiliserte og ryddige bopæler. Alt skal være flinkt, bestandig. Vi er rett og slett blitt oppslukt av flinkismen, og må hele tiden sørge for at ting er pertentlig og representativt for omverden.

Er det kanskje på tide med et korstog mot flinkismen? Jeg skal på ingen måte fremme totalt anarki, men jeg har i det små begynt med ikke-flinke ting. Jeg har kjøpt en bil som ikke går, har ikke alfabetisert bokhyllen og jeg tar færre studiepoeng dette semesteret enn tidligere kun fordi jeg har muligheten til det. Jeg jogger, men kun når jeg føler for det og ikke av plikt. I det siste har det vært mange slike små seiere over flinkismen. Jeg er stolt over det, stolt over å kunne slippe unna konformitetens klamme hånd. Jeg er rett og slett flink til å stå i mot flinkismen!

Sikker lagring av bilder

André har gjort det, Martin Bekkelund har gjort det, Michael Heilemann har gjort det og sikkert mange flere. De har alle skrevet om hvordan du kan unngå at bildene dine blir borte i det store /dev/null. Martin Bekkelund har en hjemmeserver stående i tillegg til en ekstern harddisk som ting overføres til. Michael Heilemann har en stabel med eksterndisker og André har stort sett ingenting. Selv bruker jeg en løsning som er veldig nær den Martin bruker. 

André skriver i bloggposten sin at hvis han skal bruke nettbaserte tjenester, slik som Picasa, vil det koste han i nabolaget av 250 til 500 dollar i året. Jeg synes bildene mine er verdt såpass! Grunnen til at jeg ikke bruker en slik løsning har ingenting med penger å gjøre, men med kontroll. Kontroll over hvem som har tilgang, på alle nivåer, til å rote rundt i bildene mine. Hvis du laster opp hele bildearkivet ditt til en nettbasert tjeneste, enten i Norge eller andre steder, hvilke garantier har du for at ingen andre har tilgang til de? Helt rett; ingen! Enn så lenge, vil det være slik at de som drifter lagringssystemer, må ha tilgang til alle filene som ligger lagret på et slikt system og det er her problemet dukker opp. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg har spesielt hemmelige eller kompromitterende bilder liggende, men det er fremdeles mine bilder som jeg selv vil ha kontroll over.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har gjort det langt dyrere enn det trenger å være, sikkerhetskopiering er på ingen måte svart magi som du må være ingeniør eller ha svart belte i nerding for å forstå. Oppsettet er, i korte trekk, som følger:

1. Min datamaskin
2. En ekstern harddisk 
3. En ekstern datamaskin

Del 1 og 2 av oppsettet står hjemme i leiligheten min, og deler derfor en del svakheter. I tilfelle brann eller innbrudd er sjansene store for at verken datamaskinen min eller den eksterne harddisken overlever. Dette er en skummel tanke, som med letthet kan frarøve en nattesøvnen. Fordelen med disse to systemene, er at sjansene er små for at hardisken i datamaskinen og i den eksterne harddisken (mer om den senere) skal bli ødelagt samtidig. Levetiden for en vanlig intern harddisk i en datamaskin er sjelden mer enn tre år, gjerne mye mindre. To separate systemer hjemme bidrar til å redusere risikoen for at alle bildene skal forsvinne i det store dragsuget på grunn av harddisk-krasj.

Del 1 og 2
Så fort jeg får tømt bildene mine over på datamaskinen min, kopierer jeg de også over til den eksterne harddisken som jeg har stående hjemme. Når jeg skulle kjøpe ny ekstern harddisk ville jeg ha noe jeg kunne bygge ut etterhvert og som jeg kunne nå uavhengig av hvor jeg var hen i verden. Jeg endte opp med en Linksys NSS4000 4-Bay Gigabit Network Storage System Chassis, som egentlig bare er et fancy navn for et harddisk-kabinett. I dette kabinettet satte jeg fire harddisker som hver er på 1TB, og som igjen er satt opp i et RAID5. 

Linksys NSS4000 - Med fire hotswap harddisker à 1TB

Det er flere grunner til at jeg valgte RAID5, en er at harddisk-kabinettet har hotswap-funksjonalitet. Hotswap lar meg ta ut en harddisk mens enheten er i gang, og erstatte den med en ny, uten at noe data går tapt. Dette er en ting jeg ennå ikke har hatt mot til å teste, men har en plan om å gjøre det en gang i fremtiden. Skulle en av harddiskene få et illebefinnende, kan jeg raskt og enkelt dra ut den defekte harddisken og erstatte den med en ny. Den andre hovedgrunnen til RAID5, er at da ligger dataene fordelt på alle fire harddiskene i tillegg til en kontrolldel. Denne kontrolldelen betyr at hver harddisk inneholder sin del, pluss en del fra nabo-harddisken. Du kan se på dette som om du gir tre av dine venner en tredjedel hver av nøkkelen til leiligheten din; hver del hver for seg er ubrukelig, men sammen kan de bygge opp en kopi av originalen. Wikipedia har forøvrig en veldig bra artikkel – og bilde – som forklarer dette i større detalj. 

Bakdelen med et slikt NAS er at det kan oppleves som veldig tregt sammenlignet med en harddisk koblet til via Firewire eller USB. For meg var gadget-faktoren og muligheten til å utvide etterhvert, viktigere enn hastigheten på systemet. Med kablet gigabit-nettverk i leiligheten, går det fort nok i de aller fleste tilfeller.

Del 3
Som nevnt tidligere, vil brann eller innbrudd nesten være synonymt med tapte data og bilder. For å bøte på dette har jeg satt en liten datamaskin hos min kjære storebror. Denne har ingen andre oppgaver enn å ta i mot bilder og søke gjennom seg selv etter virus på dagtid. En gang i timen sjekker den sin egen IP-adresse og gir beskjed hvis denne er endret den siste timen – som regel har den ikke det. Hver natt blir så alle endringer som har skjedd på min maskin her hjemme, overført til den eksterne maskinen. Hvis det ikke er noen endringer siden sist, er dette en prosess som tar 10-15 sekunder å gjennomføre. Hvor lang tid det tar å overføre endringene, kommer an på hvor mange bilder det er snakk om og filstørrelsen deres. Første gang jeg satte opp den eksterne maskinen, overførte jeg alle bildene via en Firewire-harddisk. Skulle jeg har gjort dette over internett, ville jeg sikkert ha holdt på fremdeles.

Selve overføringen av bildene gjøres via et lite verktøy som heter rsync som er innebygd i de aller fleste operativsystemer med respekt for seg selv. Siden jeg stoler på mottakermaskinen, har jeg lagt igjen en kopi av min nøkkel for pålogging, som gjør at jeg slipper å oppgi passordet mitt hver gang jeg skal overføre bildene. Dette betyr at jeg kan automatisere overføringen av bildene, slik at jeg er sikker på at det blir gjort. Backup du må gjøre manuelt, er nesten jevngodt med ingen backup!

Magien som sørger for overføringen ser omentrent slik ut:
rsync -vaz --delete --delete-excluded --exclude-from=exclude /lokal-mappe/bilder/ hvassing@ekstern-maskin-ip:/ekstern-mappe/bilder;

Filen exclude lar meg definere hvilke filer som ikke skal være med, slik som .tmp-filer og annet rask. Du kan lese mer om hvordan rsync fungerer på hjemmesidene deres.

Noen avsluttende ord
Jeg har brukt lang tid på å finne frem til den løsningen som passer best for meg, og det er ingen tvil om at nå som jeg endelig har denne løsningen i boks, kan jeg sove litt bedre om nettene når jeg er på ferie. Før jeg fikk satt opp denne løsningen, kopierte jeg bildene mine over til CD-plater i slutten av hver måned, og kopierte ett år med bilder over på DVD i begynnelsen av det nye året. Dette sluttet å være en fornuftig måte å gjøre det på med en gang hver bildefil overskred 5-10MB, og som nevnt; manuell backup er jevngodt med ingen backup!

Løsningen jeg har valgt har kostet litt i overkant av 15 000kr, men det skyldes i stor grad det at jeg har vært ute etter utstyr som jeg kan leke med like mye som det skal være en sikker backup-løsning. Det er ingenting i veien for å gjøre nøyaktig det samme som jeg har gjort for under 5 000kr, ikke krever det veldig mye datakunnskaper heller.

Bakdelen med den løsningen jeg har, er at den krever at min datamaskin her hjemme står på hver natt, i tillegg til maskinen som skal ta i mot bildene også må være på. Maskinene jeg bruker, trekker 13W når de ikke er i bruk, noe som betyr at de ikke vil gjøre det helt store utslaget på strømregningen. 

Håper dette har vært inspirasjon til andre og at det kan hjelpe til at folk ikke mister bildene sine i fremtiden!

Ute blant folk

Fra tid til annen er jeg pent nødt til å bevege meg blant folk. Ut i Oslos gater i ett eller annet ærend som må gjøres. Blant folk. Det er ikke slik å forstå at jeg ikke er en del av dette folket, jeg er ikke hevet over folk jeg altså. Det er bare det at når jeg er ute og går — blant folk — her i Oslo, så har alle andre som også er ute og går — også de blant folk — en lei tendens til å være i veien.

Når jeg er ute og går — hvor jeg går og hvorfor jeg går dit jeg gjør er en annen bloggpost — slår det meg at alle disse andre som også er ute og gjør nettopp det, de bryr seg fint lite om hva i alle dager jeg er på vei for å gjøre. Hvor skal Håvard? Det er det ingen som tenker på, like lite som de tenker på hvor han som sitter rett over dem på bussen skal. Kanskje skal han en langt mer spennende plass enn alle andre på den bussen. Kanskje jobber han for Kripos. Eller PST. Dette er det altså ingen som bryr seg om. De har viktigere ting fore.

Det er bare å innrømme. Når jeg er ute og går, så er egentlig alle andre i veien. Alle de andre menneskene som også er på vei et sted, de er nesten utelukkende til hinder for meg og min bevegelsesfrihet. De er i veien, på mer enn en måte. Jeg vil dem lite godt, for de gjør min forflytning fra A til B vanskelig. Plutselig er jeg nødt til å ta stilling til hvor alle disse andre har tenkt seg, kommer de til å blokkere den ruten jeg hadde tenkt å ta, eller hvis nå alle disse skal på bussen samtidig; får jeg da plass? Det blir mye å ta inn over seg, og jeg tenker at hele denne prosessen hadde vært mye enklere hade bare alle disse andre menneskene holdt seg hjemme. Prøv videokonferanse til jobben en dag.

Det er selvfølgelig en annen mulighet som jeg ikke skal utelukke helt. Det er en mulighet for at alle disse andre menneskene som også er ute og går, tenker nøyaktig det samme.