Ute blant folk
Fra tid til annen er jeg pent nødt til å bevege meg blant folk. Ut i Oslos gater i ett eller annet ærend som må gjøres. Blant folk. Det er ikke slik å forstå at jeg ikke er en del av dette folket, jeg er ikke hevet over folk jeg altså. Det er bare det at når jeg er ute og går -- blant folk -- her i Oslo, så har alle andre som også er ute og går -- også de blant folk -- en lei tendens til å være i veien.
Når jeg er ute og går -- hvor jeg går og hvorfor jeg går dit jeg gjør er en annen bloggpost -- slår det meg at alle disse andre som også er ute og gjør nettopp det, de bryr seg fint lite om hva i alle dager jeg er på vei for å gjøre. Hvor skal Håvard? Det er det ingen som tenker på, like lite som de tenker på hvor han som sitter rett over dem på bussen skal. Kanskje skal han en langt mer spennende plass enn alle andre på den bussen. Kanskje jobber han for Kripos. Eller PST. Dette er det altså ingen som bryr seg om. De har viktigere ting fore.
Det er bare å innrømme. Når jeg er ute og går, så er egentlig alle andre i veien. Alle de andre menneskene som også er på vei et sted, de er nesten utelukkende til hinder for meg og min bevegelsesfrihet. De er i veien, på mer enn en måte. Jeg vil dem lite godt, for de gjør min forflytning fra A til B vanskelig. Plutselig er jeg nødt til å ta stilling til hvor alle disse andre har tenkt seg, kommer de til å blokkere den ruten jeg hadde tenkt å ta, eller hvis nå alle disse skal på bussen samtidig; får jeg da plass? Det blir mye å ta inn over seg, og jeg tenker at hele denne prosessen hadde vært mye enklere hade bare alle disse andre menneskene holdt seg hjemme. Prøv videokonferanse til jobben en dag.
Det er selvfølgelig en annen mulighet som jeg ikke skal utelukke helt. Det er en mulighet for at alle disse andre menneskene som også er ute og går, tenker nøyaktig det samme.
Gjestebloggeren Håvard
Håvard skal skrive gjesteblogg hos Andrè. Jeg skulle selvfølgelig veldig gjerne ha sagt at det var Andrè som foreslo dette -- det ville vært en løgn, og løgn er ikke bra, det er forbeholdt politikere -- men det var det altså ikke. Jeg ble altså ikke headhuntet på bakgrunn av skriveferdigheter. Ikke var det en vennetjeneste heller. Det var jeg som spurte Andrè om ikke jeg kunne få utfolde meg på bloggen hans. Med andre ord er det ikke Andrès feil når jeg kommer med bitre kommentarer og bemerkninger om verden rundt meg. Han prøvde bare å være hyggelig, og kunne umulig vite hva følgene kunne komme til å bli.
Det store spørsmålet er hva i alle dager Håvard har å bidra med på interveven? Kanskje er ikke det så veldig mye, ikke med faglig tyngde i hvertfall, men det har seg slik at inne i Håvards lille hode så er det et konstant bråk. Det er lyder. Stemmer. Rare tanker. Snodige ideer. Alle disse må ut på et vis, jeg har prøvd å prate om alle disse innfallene, men slike monologer er det få som vil høre. Det hender altså av og til at jeg blir litt ivrig. Ting tar litt av. Det er sjeldent det er ting som er så veldig provoserende.
Jeg er streit; jeg synes jeg selv er så jævlig streit.
-- Streit?
Ja! Utrolig streit. Jeg er den streiteste jeg vet om, fullstendig streit! Vanlige synspunkter på det meste. Javisst er jeg ivrig. Ivrigere enn mange andre, men bare litt ivrigere, og mine preferanser er midt på treet. Jeg er ikke et geni; jeg er en vanlig type fra Narvik. Jeg er streit og til å stole på, det kan jeg se deg i øynene og si.
Ikke spør meg hva jeg mener om hijab, islam, økologisk landbruk eller andre ting du helst ikke vil høre svaret på. Det å være streit betyr ikke at jeg ikke kan mene ting. Jeg mener ting om det aller meste. Av og til kan det bli litt mye. Kan hende vil Andrè angre på at han sa ja til å la meg skrive gjesteblogg på siden hans. Andrè bor heldigvis langt unna.
Geek in pain
Vi holder fortsatt koken, men i dag var det et par slitne føtter som satte en stopper for det helt store tempoet. Det satte vel egentlig en stopper for hele jogginga. Etter forrige runde uten å tøye ut, var jeg helt gåen i føttene i dag, og det etter bare et par minutter. For de som eventuelt muligens kanskje tilfeldigvis så oss så la de kanskje merke til at det tilsynelatende så mer ut som sakte gange enn jogging. Stakkars André som holder ut med meg. Tålmodig sjel den unge nerden!!
Geeks went balistic?!
Joda, noe sprøtt skal man være med på.
Da André kom med forslaget om å legge ut på nett våre felles bestrebelser etter mere fysisk fostring tenkte jeg at det kunne være en fin måte å forplikte seg på. Jeg er ganske vilje-svak når det kommer til trening...
Vi har blitt enige om å trene tre dager i uka, hvorav vi skal skulke unna én av de slik at vi ikke virker alt for ivrige. Det er viktig med en "myk start" har jeg hørt - så å skulke unna én av de tre virker ganske logisk. Mandag og torsdag skjer det altså.... vitale data som hvor langt vi jogger, hvor vi jogger, hvor lang tid vi bruker mv tror jeg vi gjør klokt i å holde for oss selv. I hvert fall frem til vi føler at vi kan skryte av oss selv, noe vi ikke kan nå 
Etter jobb dro jeg ut til noen kjenninger som hadde datatrøbbel de trengte hjelp til. Er man først i data-bransjen tar kjenninger det som en selvfølge at vi stiller opp for å hjelpe de (samt deres venner igjen) til en hver tid - og det helt gratis. Vel, nok syt - tiden gikk fort og jeg hadde ikke tid til å få i meg middag før trening. Jeg kom meg hjem, skiftet til treningsklær, og tenkte jeg skulle sette meg forran TVen et par minutter før jeg dro... Og da kom det sigende inn over meg - latskapen. Trøtt, sliten og sulten. Jeg hadde over hodet ikke lyst å stå opp av sofaen , men etter et par runder med meg selv løsna jeg, og møtte opp til avtalt tid (kanskje ett minutt eller to over). Der sto André å trippet i t-skjorta og pirat-buksa (jada, det er andrésommer).
Tungt var det når vi startet, men vel fremme - nydusjet, med PCen på fanget sittende forran TV skjermen føler jeg meg forbausende opplagt. Aaaah, livet er hærlig (etter man har jogget)!!
Alt i alt er ikke trening så ille, bare man har noe som motiverer nok (feks en mage som etter hvert øker i volum). Vel, jeg anbefaler det også for de uten mage som øker i volum - det gir velvære (etterpå vel og merke).
Takk for seg