The punch hits me right in the face, the pain rapidly spreads and it gets dark, silent. It takes a few seconds until the next punch hits me and rips me back to reality, this time in the belly. I have trouble catching my breath. The last punch hits me in the back of my head and everything turns black.

I woke up three days later at the hospital; someone had found me in a narrow alley in Oslo. I still remember the girl that hit me, everything about her, every detail in her face, and the smell of her, what clothes she was wearing. It’s funny that I remember so much about her, and nothing about myself. I don’t recognise myself in the mirror, I don’t even know my own age, or whether I have a family or not.

The doctors say that I will have permanent brain damage; they don’t know whether I will ever get better. They also say that I will have problems with “storing” new memories. I could end up losing my short term memory all in all.
I now write everything down in my journal just in case I don’t remember things.
After I woke up in hospital three days ago, I have spoken a lot to other people here. There are not many people my age here, not that I even know how old I am. I would guess somewhere in my mid 20’s. Most of the people here are older people, some are here to die, and some are here to not die. The only thing they have in common is that they are old.
Most of the people here are quite lonely so I talk a lot to them. I pretend to talk to be nice, but in reality I just want to gather memories. Find out what happened in the world these past years.
They are all really nice, they all feel very sorry for me, that I got my memory so coldly ripped away. They came and stole my security, and exposed me to blind violence in the middle of Oslo’s streets.

I like talking to the elders, they have already told me a lot and I’m starting to get a picture of what happened in the past years, both in Norway as well as in the rest of the world. But I still don’t know anything about me, and who I am. It’s very frustrating. Who am I? What is my name?
Everybody at my section just calls me John. They probably got it from the American John Doe, the name of an unknown person.
At night all sorts of things spin around in my head. Why did this happen to me? Obviously it wasn’t a robbery, since I still have my watch and cash in my wallet when I arrived at the hospital. So why did this happen to me? What did I do to deserve something like this?
I have the same dream every night. I dream about what happened, the girl that brutally smacked me to the ground. I wake up, dripping wet, every night. Why can’t I dream something else? Something from my past life, just to get some clue about who I am.
I will try to sleep now, in hope of dreaming a new dream that might help me figure out who I am.

I had a new dream tonight. I was at a nightclub, I met a nice girl whom which I bought a few drinks for. She spoke to me, and seemed very interested in me.
When the club closed I walked her home, even though she said she didn’t want me to, but I did. She tried to run away from me, but I ran after her. She ran into an alley. I grabbed her arm. Ripped her top off of her. I had bought her lots of drinks; I wanted value for my money, now.
Right when I’m about to lay her to the ground, she swings one at me. She hits me in the face, then in my belly. One last in the back of my head.
I wake up in a bed, dripping wet again. Now I know I wish I could forget.

Tekst: André Eliassen
Translation: Jakob Andersson & ChAzZeH

Han ville skrive en oppfølger til boken, denne kom ikke til å bli like bra som den forrige, for det var tross alt ingen som kunne overgå verdens beste bok, men folk kom til å kjøpe denne oppfølgeren også, bare fordi den første boken var så bra.
Gutten trengte ikke skrive den andre boken, han hadde allerede nok penger til å leve som en keiser resten av livet sitt, men han brydde seg ikke noe om rikdommen. For hans del var både den og berømmelsen unødvendig. Det gutten var fornøyd med var at historien han hadde skrevet hadde endret så mange menneskers liv.

Eller den ville i alle fall gjort det hvis han i alt oppstyret hadde husket å lagre teksten på pcen sin...

Men faren la aldri en hånd på gutten, det virket som om han var redd for han, gutten trodde av og til at faren faktisk hadde rett, at det virkelig var han som hadde drept moren, men søsteren var alltid der for å trøste ham.
En dag hadde faren drukket mer enn normalt, når han oppdaget at søsteren trøstet gutten tok han henne med ned i kjelleren der han slo henne med beltet sitt. Han la aldri en hånd på sønnen, men søsteren fikk gjennomgå oftere og oftere.
Slik fortsatte det helt fram til den dagen da faren ikke kom opp til middag slik han pleide, barna begynte å lete etter ham, men de fant han ingen plass, han var ikke i sengen sin, der var det ikke spor etter at noen hadde sovet den natten heller.
Til slutt fant de ham i tregrensa til skogen, det så ut som han hadde blitt angrepet av et vilt dyr, akkurat slik som moren var da de fant henne tre år tidligere.
Etter dette hadde sønnen begynt å oppføre seg merkelig, noen dager var han nedbrutt og skyldte på seg selv for at begge foreldrene var døde. Søsteren hans prøvde å trøste han, men det hjalp ikke. Andre dager planla gutten hevn, han skulle finne dem som hadde drept moren hans og ødelagt livet deres. Han skulle finne dem og ta hevn.
Nå to år etter står han i skogen med kniven i høyrehånden sin, han slenger seg rundt, klar til å drepe, øynene lyser av hat og hevnlyst, han stirrer rett inn i øynene til søsteren sin.
- Hva gjør du her? Utbryter han overrasket
- Jeg var bekymret for deg, jeg ville ikke at du skulle være her alene, ikke akkurat i dag.
- Hysj, hørte du det?

Det var en ny lyd, denne gangen kom det fra helt andre kanten, det som nå var bak ryggen på gutten. De var her, det skulle skje nå, han skulle endelig få hevn.
Det ble ennå mørkere i skogen, skyggene rundt dem begynte å flyte og stemmen til søsteren ble fjern. Han kunne plutselig se klarere i mørket, hva var det som skjedde?

Han falt om på bakken og kjente en forferdelig smerte i det fingrene hans så ut til å knekke sammen, neglene vokste raskt og det kjentes ut som skjelettet hans ble knust.
Ansiktet ble spisst og langt og tennene vokste ut og ble skarpere.
Skyene på himmelen flyttet på seg og fullmånen lyste opp landskapet, jenta som tidligere ikke hadde sett noe, så nå sin egen bror bli forandret til et monster.
Gutten kjente igjen følelsen, det var den samme følelsen han hadde hatt den gangen han var i skogen med moren, det var den samme følelsen han hadde hatt den natten faren hadde forsvunnet. Mørket kom igjen, det tok over slik det hadde gjort så mange gang før.
- Nei, ikke henne også, ikke ta søsteren min fra meg, ropte han

Så var det bare mørke igjen.

Mørket spredde seg rundt ham i det solen gikk ned. Han kjente at det ble kaldere, ikke fordi solen forsvant, men fordi mørket kom snikende, egentlig virket det som om mørket fløt fram og slukte alt på sin vei, det kunne nesten se ut som om mørket jaget han, som om det ville sluke og fortære han.
Han var helt alene i skogen nå, han lukket øynene og tenkte tilbake på den gangen for fem år siden, når han og moren var her for å plukke sopp til den store høstfesten. De hadde stått på akkurat samme plass som han sto nå da solen hadde gått ned og skyggene kom flytende akkurat slik de hadde gjort i dag.
Han ble fort rykket tilbake til virkeligheten av en lyd som ikke hørte hjemme i skogen.

Han åpnet øynene, som nå var tilvendt mørket, og så seg rundt for å finne ut hvor lyden kom fra. Det var ingen der, han var fortsatt alene med mørket, i den store skogen. Han satte seg ned på en stein like ved og lukket øynene igjen, han var tilbake i skogen med moren.

Den gangen hadde de ikke hørt noe lyd, solen hadde gått ned akkurat slik som i dag og mørket hadde kommet flytende for så å sluke dem begge. Alt hadde blitt tåkete og forsvunnet, akkurat som om han sovnet, og han våknet ikke før solen kom opp neste dag. Han var kald og våt og det var noe klissete som dekket hele han, det var på armene, klærne og i øynene hans. Han klarte ikke å se noe, men prøvde likevel å reise seg opp, han gikk et par skritt bortover før han snublet over noe på bakken.

Det var noe som ikke var rett her, han klarte bare ikke å plassere hva det var.

Han hørte lyden igjen, åpnet øynene og stirret rett inn i ansiktet på moren. Han rygget et par meter tilbake, mens han blinket med øynene, når han åpnet dem var han alene i skogen igjen.

Han satte seg ned på bakken og begynte å snakke med moren.

- Jeg beklager, sa han
- Det er ikke din feil, du var alt for ung den gang, bare 10 år gammel, det var ikke noe du kunne gjøre.
- Jeg skulle beskyttet deg, det var min oppgave, du var min mor og det var min jobb...
Han klarte ikke å fullføre setningen, han så bort på moren, men hun var ikke der. Hun hadde aldri vært der, hun var bare en del av fantasien hans, slik som hun ofte hadde vært siden den gang for så alt for lenge siden. Det virket som en hel evighet siden det skjedde, selv om det ikke var mer enn fem år.

Han husket ennå hvor fortvilt han var da han endelig hadde klart å få opp øynene og oppdaget at det var kroppen til moren han hadde snublet over og at det klissete på klærne hans var morens blod.

Plutselig gikk det opp for han hva som var galt, det var noen andre i skogen, det var noen bak ham, det var noen der som hadde laget lydene, det var ikke noe han hadde innbilt seg.

Det var dem, de var kommet tilbake nå, på dagen fem år etter og han skulle endelig få hevn over dem. Sakte førte han hånden ned mot bukselinningen og trakk fram kniven han en gang hadde arvet etter faren sin.

Med kniven i hånden fikk han nytt mot og han snudde seg raskt rundt i den mørke skogen for å møte blikket til sin fiende, personen som hadde tatt moren i fra ham og påført han så mye lidelse. Nå var det tid for hevn...

Jeg hadde en ny drøm i natt, jeg var på en nattklubb, jeg møtte en hyggelig jente som jeg spanderte et par drinker på, hun snakket med meg og virket veldig interessert i meg.
Etter at uteplassen vi var på stengte fulgte jeg etter henne hjem, hun sa hun ikke ville at jeg skulle følge etter, men jeg gjorde det likevel. Hun prøvde å løpe i fra meg, så jeg løp etter, jeg fulgte etter henne inn i en bakgate der jeg grep tak i armen hennes og rev av henne toppen. Jeg hadde spandert masse drikke på henne og skulle ha valuta for pengene nå. Akkurat når jeg skal til å slenge henne i bakken slår hun meg midt i ansiktet, så i magen og så i bakhodet.
Jeg våknet opp i en seng våt av svette igjen, denne gangen vet jeg hva som skjedde, jeg husker, jeg skulle ønske jeg kunne glemme.

Dagen etter at vi var på stranden møttes vi igjen, noen venner av henne skulle ut å grille, så jeg ble inviter med. Hun hadde hyggelige venner, jeg viste hvem noen av dem var fra før, men jeg kjente ingen av dem noe særlig. De tok likevel godt i mot meg, de fikk meg til å føle meg så hjemme som jeg aldri hadde følt meg før. Det var denne dagen at vi hadde vårt første kyss, vi hadde spist, drukket et par øl og lå på ryggen i gresset og slappet av, i dag snakket vi, vi snakket mye og lenge før vi begge ble helt stille, jeg snudde meg mot henne og oppdaget at hun lå med hodet i min retning. Det var så stille at det nesten ble pinelig og det gikk en lang stund uten at det skjedde noe, egentlig tror jeg bare det var et par sekunder, men det føltes som en lang stund.
Så kysset hun meg. Det var en utrolig følelse, jeg husker ennå hvor glad jeg ble, hvor lykkelig jeg ble.

I tiden som gikk etter dette var vi mye sammen, vi gjorde mange ting for første gang, for andre gang og flere gang.

Nå står jeg på bruen og ser ned på plassen vi satte i lag for nøyaktig et år siden, det er like fint vær i dag som det var den dagen, selv om sommeren kom litt senere i år.
Jeg blir brått revet ut av tankene mine av en høy skarp ringelyd. Det er hun som ringer.
- Ja?, sier jeg
- Kommer du hjem snart?
- Ja jeg er på vei
Jeg legger på telefonen og vender tilbake til tankene mine, det er mye som har skjed det siste året, jeg tenker tilbake på første gang jeg møtte foreldrene hennes, første gang jeg møtte resten av familien hennes, første gang hun var med meg hjem til min familie, jeg husker når vi flyttet i lag og når hun fortalte meg at hun var gravid.
Jeg husker ennå hvordan det kom som et sjokk, eller kanskje ikke direkte et sjokk, men en overraskelse i alle fall. Jeg spurte om hva hun ville gjøre, hun ville beholde barnet, og jeg lovte jeg skulle støtte henne selv om jeg viste med meg selv at jeg ikke var klar for dette.

Jeg er ikke klar for dette... Jeg har i etterkant prøvd å fortelle henne dette, men hun skjønner ikke hva jeg sier, hun hører ikke hva jeg sier.
Det eneste hun gjør er å mase om at jeg må slutte på skolen og skaffe meg jobb, sånn at jeg kan forsørge henne og barnet.

Jeg husker tilbake til da jeg liten, den gang moren min fortalte meg at jeg måtte vokse opp og bli en snill mann, ta ansvar for det som måtte skje og få meg en familie, nå er jeg snart der, jeg har snart familien, jeg må ta ansvar, men jeg føler at jeg blir presset inn i det voksne livet alt for tidlig.
Det var alltid moren min som fortalte meg slike ting, faren min døde i en trafikkulykke når jeg var liten. Jeg hadde aldri noen far når jeg vokste opp, ingen å se opp til, ingen som tok meg med ut for å spille fotball. Et barn skal ikke trenge å vokse opp uten en far.

Jeg prøvde å forklare henne at jeg ikke var klar for dette igjen tidligere i dag, men hun hører fortsatt ikke hva jeg sier. Hun vil ikke høre, hun har bestemt seg for å få dette barnet, og det er ingen ting jeg kan gjøre med det, utenom å stille opp for henne og forsørge familien.

Jeg pleier å komme hit når jeg vil tenke, hit på broen, på min plass. Jeg har vært her ofte i det siste, ikke fordi det er fint her, eller fordi jeg trives her, det er en annen grunn til at jeg har valgt akkurat denne plassen.

Det er befriende, jeg kjenner vinden blåse, solen skinne, siste steget på veien... Før jeg treffer vannet, og alt blir mørkt.

Det siste jeg tenker på er babyen som må vokse opp uten en far, jeg beklager...