Hva gjør du for naturen? eller Hvordan jeg redder verden
I tider hvor vi mennesker utvikler oss, og et vakkert hjem er noe av det mest betydningsfulle vi kan tenke oss, da er det naturlig at noe må lide. De siste årene har vi funnet ut at vi tar livet av naturen, men det har ikke bremset oss ned det minste. Vi donerer 50 kroner til et eller annet naturfond, og vips, så er samvittigheten vår ren igjen.
Daglig utryddes det flere arter på grunn av menneskenes herjinger (det stemmer sikkert) og vi må alle gjøre en innsats for å hjelpe moder jord. Personlig gjør jeg min største innsats på kjøkkenet, da jeg ikke har plass til en oppvaskmaskin er jeg nødt til å ta oppvasken for hand. Det er lite jeg missliker mer enn akkurat dette, og oppvasken blir av og til liggende i en dag eller to...
Faktisk er jeg sikker på at jeg daglig avler frem flere ukjente livsformer enn 4002 tømmerhuggere klarer å utrydde i Amazonas. Derfor kan jeg med god samvittighet slappe av når jeg rusler over det nye parkettgulvet mitt og kjenner den varme følelsen av tre mot fotsålene mine.
Hva gjør du for å redde naturen?
Hvordan skal du overleve svineinfluensa?
Apotekene i landet melder at de alle snart er utsolgt for munnbind og panikken sprer seg over vårt elskede land. Hvordan skal DU overleve svineinfluensa, denne pandemien som sprer seg over hele planeten?
Jeg har planen min klar, munnbind er for pingler. Jeg har fyllt opp hytta med hermetikk for mange år frem i tid, rigget broen med dynamitt slik at jeg kan sprenge den for å stenge resten av verden ute, og har så klart pakken Letherman og alle MacGyver dvd'ene mine.
Det eneste jeg mangler nå er en muslimsk eller jødisk jente som vil være med meg på hytten, hun skal bare være der for å lage mat, vaske og eventuelt befolke jorden på nytt. Hvorfor skal hun være jødisk eller muslim spør du? Vel... Det er vel de som blir sist smittet av svineinfluensaen?
Søknader mottas i kommentarfeltet
Jeg, en stalker?
Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg er en stalker.
Nei ikke slik en, men er det noe jeg liker å gjøre på nettet, så er det å logge på facebook for å se hva folk jeg ikke har snakket med på lenge driver med. Ikke missforstå, jeg henger ikke rundt på facebook hele dagen for å se når folk oppdaterer "is" statusen sin og hvem som selger hvem på friends for sale, jeg sitter heller ikke hele dagen og svarer på spørsmål som "om jeg ville reist rundt jorden med den og den". Men det er morsomt å se folk som er forlovet, bilder av klassekammerater jeg ikke har sett siden ungdomsskolen osv.
Er det flere der ute som ser "nytte" i denne funksjonen i facebook? Bruker du facebook, og hva gjør du der?
André = “Lat”
Da har Joakim sett seg skikkelig lei på manglende oppdateringer på bloggen. Han har ingen egen blogg å klage på slik som feks Baard. Derfor måtte han skrive et lite dokument i word og sende til meg. På denne måten får han klaget som han vil (og kanskje klagen til og med blir lest av en eller to personer) og jeg får en oppdatering også denne uken.
Til mitt forsvar vil jeg si at tumblr.beisfjord.net blir oppdatert daglig slik at dere ikke du som leser, ikke skal kjede deg når du ser innom siden min.
Da setter vi over til Salzburg:
Bloggpostene på Beisfjord.net har så lenge man kan huske vært begrenset til julekalenderløsninger og Lego-gratulasjoner – altså ikke altfor mye flid fra sidens innehaver.
For noen av de som besøker siden jevnlig er det kanskje overraskende (kanskje til og med litt skuffende) at den en gang så ivrige blogger, André, ikke lenger har noen ”tomme tanker” å komme med.
For meg…ikke overraskende i det hele tatt. Hvorfor? Jeg kjenner André.
Et drøyt år etter at Andrés søster, Anett, ble født, begynte hun (heller ikke overraskende) å lære å prate. Det første ordet hun jevnlig ytret, som alle forundret seg over var ikke mamma eller pappa eller tilsvarende. Ordet var ”lat”.
Anett brukte ikke ordet ”lat” som en beskrivelse av en handling eller for å omtale en person i et gitt øyeblikk. Unge Anett så sannheten allerede i bleiealder; ordet ”lat” ble brukt som egennavn for å tiltale eller omtale broren.
André var altså ”lat”. Hvor Anetts nostradamus’ke evner stammet fra får man nesten spørre henne om selv, men at hun traff spikeren på hodet med en stekepanne…oh yes! – uten å nøle!
Når vi da er inne på temaet…
I fjor bodde jeg i München i en liten ett-roms leilighet i en høyblokk. Leiligheten lå i 14. etasje, var utformet slik at veggen som gikk ut mot balkongen var bare vindu. Man hadde altså utsikt over hele verden omtrent.
Historien som nå følger var i juni i fjor da André var og besøkte meg. Han rakk vel omtrent bare å komme inn døra før jeg forlot han der alene og stakk på musikal med min kjære (nei, det var ikke meningen at vi skulle kritisere mine egenskaper som vert – det lå dessuten øl i kjøleskapet!). Planen var at vi kunne treffes etterpå.
Så jeg forlot leiligheten med André sittende der ved datamaskinen med ryggen vendt mot den store vindusveggen.
Musikalen gjorde det den skulle og jeg kom ut av lokalet igjen, sender en tekstmelding til André og spør hva han vil gjøre nå.
Det første svaret var selvskrevent: ”vet ikke – samme for meg osv…”.
Jeg foreslår at han kan gå ned og sette seg på en buss, så treffes vi om noen minutter.
Det andre svaret kommer: ”regner det ute?”.
Selv med mitt daværende ståsted, utendørs, gjemt under en paraply for å ikke gjennombløte klærne mine av alt vannet som kom dusjende ned, vil jeg fortsatt hevde at det for André hadde vært enklere for å se hvorvidt det regnet enn hva jeg hadde. Og jeg ble våt av det!
Jeg forventer ingen nye blogger denne uka…
Lørdags morgen
Tenkte jeg skulle dele lørdags morgen med dere, jeg sier morgen selv om det faktisk var litt ut på dagen.
Det hele startet når jeg skulle stelle meg etter å spist frokost og sett en film på tv. Jeg gikk inn på badet og slo på bryteren. Lyset sa *blink-blink* og alt ble mørkt.
På med klærne, ut i bilen, og avgårde til en av byens brune/hvite-vare butikker. Fant frem til både lysstoffrør og tenner som så ut til å være så pass samarbeidsvillig at jeg slapp engste meg for å brenne ned blokka.
En kamerat av meg var på jobb og slet litt med en skriver som ikke ville virker. Dette er jo tross alt det jeg jobber med, dermed måtte jeg jo bare blande meg inn for å hjelpe til med problemet. Etter en halvtime til en time var jeg ferdig i butikken. Kom på at jeg trengte lyspærer til avtrekket på kjøkkenet (pærene der gikk vel for et år siden, så er på tide å bytte dem)
Inn igjen for å kjøpe pærer, ut i bilen, hjem og handyman André var i sitt rette element. (Nå skal det nevnes at jeg ikke ser på meg selv som noe handyman, men i forhold til enkelte andre, så vet jeg hvordan side av et skrujern som skal brukes til å slå inn en spiker)
Kjøkkenet og avtrekket ble tatt først. Beskyttelsesglass ble skrudd ned og pærer byttet ut. Glasset ble festet igjen, og lyset slått på. Suksess (Take that Baard!)
Problemet nå var at når lyset var på så jeg hvor skittent ogfullt av stekfett alt var, så her måtte det vaskes både avtrekk og stekeovn. Når jeg var ferdig med det oppdaget jeg at vasken var nesten tett, så da var det frem med sugekoppen og plumboen.
Endelig var det badet sin tur. Her gikk sakene ennå enklere enn på kjøkkenet og det var ikke mange timene sekundene før det var lys igjen.
Forresten hadde jeg barbert meg før jeg la meg kvelden før, jeg hadde bare glemt det av i farten...