Personlig synes jeg ingen av de over har rett. Jeg tror Wii Fit, kombinert med vanlig trening er det som vil gi resultater, noe spillet selv oppfordrer til. Det er en fin måte for gamere å starte opp med treningen på, samt en fin liten motivasjonskilde.

Spillet har flere øvelser, som er delt inn i fire kategorier. Vi har styrketrening, yoga, kondisjon og min favoritt, balanse. Hver gang du gjør øvelser i en kategori så teller spillet minuttene du har brukt, og legger dette til i en kalender. Du kan også legge inn hvor mange minutter du har brukt på annen trening i denne kalenderen. Dette havner da som "Annet" og viser hvor mange minutter som gikk med på dette hver dag.
Selv savner jeg litt flere muligheter til å dokumentere det jeg har gjort på trening, du kan nemlig bare skrive inn antall minutter som er brukt, og velger om det er lett, normal eller tung aktivitet.

Spillet holder også kontroll over ditt balansepunkt, vekt, BMI og din Wii Fit alder. Min stakkars lille Mii er blitt smellfeit (basert på min BMI), og jeg føler nesten at jeg må slanke han ned igjen. Derfor har jeg satt som mål å gå ned X antall kg på X antall uker. Hver gang jeg veier meg inn får jeg beskjed om hvilke endringer jeg har siden forrige veiing, og hvor langt det er igjen til jeg når mitt mål. Akkurat her er jeg litt uenig i måten ting blir gjort på, skal man ned i vekt bør man ikke veie seg daglig, selv om spillet er lagt opp til at du skal gjøre det.
Hvis vekten har gått ned får du ros, men går den opp ber Wii'en deg om å vurdere hvorfor det går feil vei. Det er altså en slags motivator.

Du kan sette passord på din profil slik at ingen andre har tilgang til å se din vekt og BMI (noe jeg seriøst vurderte når jeg fikk resultatene, selv om jeg faktisk bor alene) eller du kan sammenligne resultatene dine med venner og familie som spiller. Det går rykter om at Wii Fit kommer på nett etter hvert, så jeg misstenker at du kan sende dine resultater til venner som har samme spill, på lik linje med at du tidligere har kunne sendt Mii'er på besøk.

Det kommer også med en egen kanal til spillet, slik at du kan veie deg inn, og registrere trening uten at selve spillet står i Nintendoen.

Personlig har dette faktisk hjulpet meg med litt motivasjon, jeg har brukt spillet litt og merker at man fort blir svett av enkelte øvelser. Spesielt om man prøver slå rekorden som venner og familie setter.

Nå gjenstår det bare å se om alle blir like fort lei dette som Wii Sport.

Her er et par bilder hentet fra Nintendo.no

Hva er Super Paper Mario?

Super Paper Mario er det tredje spillet i rekken av Paper Mario spill (Paper Mario kom til N64, og Paper Mario: The Thousand-Year Door kom til Gamecube)

Super Paper Mario var opprinnelig utvikler til Gamecube, men siden Wii var rett rundt hjørnet ble spillet heller sluppet på den nye konsollen.

Du kan spille som fire figurer i dette spillet (Mario, Prinsesse Peach, Bowser og Luigi) og vil underveis samle opp en del Pixl, små skapninger med forskjellige evner som hjelper Mario og vennene hans gjennom de forskjellige brettene.

Alle fire karakterene har forskjellige egenskaper, men det er bare Mario som kan gå ut av den typiske to dimensjonale papir-verden og se alt i 3D. Dette hjelper deg til å finne skjulte dører når du står fast.

Hvem er spillet beregnet på?

Spillet er nok like morsomt å spille for barn som det er for voksne som savner de gode gamle 2D Mario spillene på NES og SNES.

Utviklerne av spillet glimter til med små humoristiske ting underveis (som da du besøker Underverden der alle spillerne kommer når de er game over). Det er ikke det morsomste spillet jeg har spilt, men det duger mens vi venter på Metroid Prime 3.

Super Paper Mario er utvikler til Gamecube, noe som vises tydelig gjennom hele spillet. De eneste gangene du bruker "Wii kontroller" er når du peker på skjermen for å lete etter noe, eller du rister kontrolleren for å bruke diverse items. Resten av spillet løper du rundt med "gammeldags" NES kontrollere, uten at dette egentlig ødelegger noe for selve spillet. Jeg mener bare at når du har en så avansert kontroller tilgjengelig er det dumt å ikke bruke den.

Konklusjon

Spillet er underholdene, og morsomt for de som savner gode gamle Super Mario. Det lar seg gjøre å sitte flere timer av gangen, eller bare spille litt innimellom, noe som er en stor fordel for "uproffe" gamere som plukker opp Wiimoten når de har et ledig øyeblikk innimellom.

Storyen i spillet er ikke noe å skryte over, men den er i det minste blitt litt mer avansert enn den var i 1986

Spillet er morsomt og gir godt over 20 timer gameplay (hvor ikke alt er like underholdende)

Fem av seks I'er

Barnespill eller festspill?

Dette er faktisk et spill jeg har vært spent på over lengre tid, vil dette være et spill på lik linje med Singstar? Tilpasset fulle voksne, eller er det for små barn som vil spille Nintendo?

Spillet kan mer eller mindre deles opp i tre deler ut i fra hva jeg har sett så langt. Du har en karaokedel, en dansedel og en musikkvideo del.
Musikkvideoen er tydeligvis beregnet på små barn og er ikke en gang underholdende i 2 minutter. Eneste mulighet for å få noe ut av denne delen av spillet er om jeg lager en musikkvideo hvor jeg synger, legger den på nett og blir den nye starwars-kid.

Dansedelen er grei nok, hvis jeg med min rytmesans klarer dette bør det være fritt frem for de minste barna også, denne er dessverre bare underholdende i fem minutter, etter det virker det bare som du sitter å rister kontrollerne i et mønster uten noen form for forandring.

Karaokedelen er det jeg har vært mest spent på i Boogie, kan jeg endelig kvitte meg med PS2'en som står her bare for Guitar Hero og Singstar sin del?
Det er en håndfull sanger i spillet, jeg synger meg lett gjennom Mambo nr5, men føler meg rett og slett litt skitten når jeg må synge sanger som I'm a slave (for you)
Jeg klarer meg overraskende bra, selv på sanger hvor jeg ikke kan teksten (til og med på de sanger hvor halsbetennelsen tok overhånd og jeg måtte hoste meg gjennom hele sangen) så vanskelighetsgraden er ikke høy. Dette spillet er nok tiltenkt barn, noe som heldigvis åpner for at jeg skal kunne synge under påvirkning av alkohol. Spillet har også en multiplayer del hvor du kan drite deg ut i lag med vennene dine på fest, men det mangler muligheten til å synge duell slik man kan i singstar.

Konklusjonen må vel være at spillet er tiltenkt små barn og fulle folk. Heldigvis kommer jeg i en av disse gruppene. Nå er det bare å vente og se om ikke Norsk på norsk porte's over til Wii.

Storymode

Aldri et spill uten storymode, dette inkluderer også Boogie, selv om utviklerne kunne spart seg bryet, du får låst opp litt effekter og nye sanger i storymode, men ellers har det liten eller ingen funksjon. Hele greien spilles gjennom på en time og det av meg, en person som verken eier rytme eller sangstemme.

Konklusjon

Spillets eneste morsomme del er karaoke delen, her er det dessverre litt begrenset med sanger, og spillet skårer bare 4 I'er.
Er spillet verdt pengene? Vel, om det kommer flere spill som bruker samme kontroller så vil jeg si ja, hvis du måtte kjøpe mikrofonen bare for dette spillet så var det klart ikke verdt det.

Tittel: Transformers: The Game
Sjanger: Action
Utvikler: Travellers Tales
Antall spillere: 1
Lansert: 04.06.2007

Less than meets the eyes

Jeg gledet meg veldig til å se Transformers filmen, gode minner fra barndommen ble vekket til livet, og filmen oversteg alle forventninger. Etter å sett filmen kunne jeg ikke vente med å prøve spillet.

Spillet ble skaffet rimelig kort tid etter utgivelsesdatoen, men ble bare spilt i fem minutter før det ble lagt bort. Det ble så hentet frem ved en ledig anledning her om dagen og testet ut i litt lengre tid.

Første inntrykk av spillet er svært positivt, du kan velge om du vil spille som Autobots eller Decepticon, spillet er morsomt med en bra grafikk, en ok kontroller som du snart venner deg til. Dessverre skal det mye til for å få kontroll over synsvinkelen i spillet, spillet er også overraskende vanskelig, for en som meg som ikke spiller mye til vanlig og er på utkikk etter litt lett underholdning innimellom alt det dagligdagse blir dette rett og slett for vanskelig. For en gamer som faktisk liker å bruke litt tid på spill kan dette være helt topp.

Historien i spillet er litt mer utfyllende enn det var tid til i filmen, derfor lærer du mye nytt (som du enten ikke fikk med deg, eller har glemt siden du var liten).

Velger du Autobots i starten begynner du spillet som Bumblebee, du kan lett transformere mellom robot og bil, noe som gjør at du kan flytte deg i byen uten å vekke misstanke fra det lokale politiet (du får gå i fred uten å bli skutt på, de får spise smultringene sine i fred, alle er fornøyde)

Er du på utkikk etter et spill du kan sette deg ned med og spille deg igjennom kan jeg virkelig anbefale Transformers, men om du er som meg og vil ha litt lett underholdning på Wii'en bør du heller gå for noe annet.

Konklusjon

Tre av seks I'er.

Trauma Center: Second Opinion er mer eller mindre en wii-tilpasset verson av spillet Trauma Center: Under the knife (eller Caduceus: Surgical Operation som det het i Japan) som ble sluppet til Nintendo DS i 2005.

Hva er nytt i Second Opinion?

Spillet har fått en tilpassing fra håndholdt til konsoll, noe som hovedsaklig vil si bedre grafikk, men også nye instrumenter, nye avsluttende kapittel og et par nye operasjoner hvor du spiller Dr. Nazomi Weaver. Disse nye operasjonene gjør mer nytte av Wiikontrolleren enn de "vanlige" operasjonene. Du får også prøve deg som lege uten belysning (kun med hjelp av en lommelykt og et kamera med blits).

Underholdningsveri

Det folk lurer mest på når det kommer til innkjøp av nye spill er om det har underholdningsverdi, noe SO har i bøtter og spann. Spillet er mer tilpasset de som ikke har tid til å spille flere timer om dagen, men heller setter seg ned en time i ny og ne. Totalt kommer det ca 10 timer spilletid hvis du skal klare alle operasjonene (ikke medregnet de vanskelige X-operasjonene)
Spillet har en morsom kontroll som du raskt blir vant til og krever at du tenker deg litt om ved et par anledninger, men er ikke så vanskelig at barn ikke kan spille det.
Du kan også endre vanskelighetsgrad på hver enkel operasjon, noe som gjør det lett å komme seg videre selv om man skulle stå litt fast på et punkt.

Historien i spillet er godt utviklet og morsom å følge med i.

Verdt pengene?

Jeg synes spillet er verdt pengene selv om det er et single-player spill, dette kan dere løse enkelt ved å bytte på hvem som opererer.

Spillet er kanskje litt kort til å ha en den prisen det har fått, men det er ikke første gang et wii spill selges til fullpris selv om det kanskje ikke er et fullt spill.

Karakter

Fem av seks I'er.

Tittel: Red Steel
Sjanger: Action
Utgiver: Ubisoft
Aldersgrense: 16+
Antall spillere: 1 (med mulighet for multiplayer)
Kompatibelt tilbehør: Nunchuk
Lansert: 8. desember 2006

Førsteinntrykk:

Spillet har en ny type kontroll hvor du peker på skjermen med Wiimoten, noe som gjør det litt uvant og vanskelig i starten. Det går midlertidig fort å venne seg til kontrolleren og spillet er rimelig enkelt i starten slik at du skal rekke å bli vant til dette.

Historie:

Spillet starter med at du (Scott) skal møte faren til din tilkommende. Det viser seg midlertidig at han (faren) er en av hovedpersonene i den japanske mafiaen (Jakuza). Under møtet blir bygget angrepet av rivaler, og de kidnapper din kjære.

Spillet videre går ut på at du jakter på folkene som gjorde dette for å redde kjæresten din.

Scott får hjelp fra forskjellige hold, og blir sakte trent opp som en ekte samurai, dette til tross for at han er amerikaner.

Grafikk/Kontroll:

Som nevnt tidligere er kontrolleren litt uvant i starten (ble mye skyting av tak), men etter en time eller to har du grepet på denne. At du har en fokusknapp du kan bruke for å holde siktet mer rolig hjelper også på.
Red Steel er et av spillene som viser at Wii også er en konsoll for de som liker action og FPS spill, noe Ubisoft klarer svært bra. At det er litt problemer i starten er ikke noe som trekker ned. Jeg husker at man hadde tilsvarende problemer når man spilte FPS spill på pcen der man styrte med musen.

En annen fordel er at siktet ikke ligger fast på skjermen slik det gjør i feks Call of Duty 3. I Red Steel kan du bevege siktet rundt på skjermen uten at karakteren snur seg, dette gjør han først når du er helt ute i kanten med siktet.

Oppsummering:

Spillet er morsomt i starten, og blir bare bedre etter hvert som du lærer nye ting. Du lærer forskjellige kata du kan bruke under fektekamper, og får etter vært trent opp konsentrasjonen din (noe som tilsvarer bullettime i Max Payne)

Når du bruker konsentrasjon kan du velge om du vil drepe fiendene dine eller skyte våpnene ut av hendene deres. Du kan også prøve å lokalisere lederen for gjengen du sloss mot, får du han til å gi opp gir også alle han kommanderer opp. Dette er en æreting, man kan ikke la sjefen sin miste ansikt mens man selv sloss videre.

Du tjener opp respekt om du klarer å få folk til å gi opp (uten å gi dem kulehull i kroppen først)

For en gamer som meg, som ikke har all verden av tid til å spille er dette et morsomt og langt spill, men en del av de som tilbringer flere timer enn meg foran tven med Wiimoten i handen så er kanskje dette spillet litt i korteste laget, selv om det har mange timer spennende og actionfyllt underholdning. Virkelig verdt pengene.

Karakter:

Fem av seks i'er

Bilder:

Tittel: Wii Sports
Sjanger: Sport
Utgiver: Nintendo
Aldersgrense: 3+
Antall spillere: 1-4
Kompatibelt tilbehør: Nunchuk
Lansert: 8. desember 2006

Førsteinntrykk:

Wii Sports består av fem sportsspill; tennis, golf, baseball, boksing og bowling. Alle de forskjellige spillene er utviklet for å gi deg en følelse av hvordan kontrolleren i Wii kan brukes, og det viser seg at den kan brukes på utrolig mange måter, og ikke minst mange utrolige måter.

Grafikk/Kontroll:

Wii Sport er ikke laget for grafikkens del, du bruker Mii figurene dine til spillet, og det fungerer utmerket selv om det er animasjonsgrafikk. Dette trekker egentlig ikke ned noe i det hele tatt.

Spillet er vel også det første spillet i en serie på hittil 3-4 spill konstruert for å vise mange av de morsomme måtene kontrolleren kan bli brukt på. Det scorer derfor absolutt høyeste karakter på dette punktet.

Oppsummering:

Wii Sports er et utrolig morsomt spill som du enten kan spille alene, eller med venner og familie. Med dette spillet klarer Nintendo virkelig å vise hva den nye konsollen er i stand til på en elegant måte. Jeg savner muligheten til å spille i turneringer, noe som hadde gitt litt mer konkurranse i spillet, det blir i det lange løp fort kjedelig å kun spille enkeltkamper når det ikke er mulighet for å samle poeng og på den måten vise at du og din Mii er bedre enn dine venner.
En del av dette har du muligheten til når du måler din Wii sports alder, men det blir ikke helt det samme.

Jeg kunne også tenkt meg multiplayer over nett på dette spillet, men vet ikke helt hvordan det lar seg utføre da jeg synes nettet er litt tregt på Wii'en.

Karakter:

Jeg gir karakteren 5 fordi de morsomme måtene å bruke kontrolleren på trekker veldig opp, mens dette med manglene turneringer osv ikke trekker så mye ned.

Bilder:

Tittel: The Legend of Zelda: Twilight Princess
Sjanger: Eventyr
Utgiver: Nintendo
Aldersgrense: 12+
Antall spillere: 1
Kompatibelt tilbehør: Nunchuk
Lansert: 8. desember 2006

ADVARSEL: Game-ending glitcher i spillet: http://nintendo.no

Førsteinntrykk:

Førsteinntrykket av spillet var veldig bra, det gikk mye raskere å bli vant til Wii kontrollerne i dette spillet, enn Nintendo 64, som var det forrige Zelda spillet jeg spilte.

Historie:

I følge Nintendo foregår Twilight Princess mellom Ocarina of Time og The Wind Walker, selv om de her har bommet litt på enkelte småting, som feks at Temple of Time er helt i TTW, mens det er ruinert i TP. Dette er småting som egentlig ikke har noe å si for historien, og vil egentlig bare irritere de mest hardbarka Zelda fans, derfor ser jeg ikke på dette som noe stort problem, heller en liten fun fact.

Historien i spillet er bra og har en rød tråd med diverse små avstikkere av problemer som du må løse under veis.

Grafikk/Kontroll:

Grafikken er overraskende bra. Jeg hadde på forhånd hørt mye om at grafikken på Wii var elendig, og kanskje den er det i forhold til PS3 og XboX360, men jeg hadde ingen ting å utsette på Zelda. På den andre siden er Zelda et animasjons spill der karakterene skal være animerte og ikke forestille ekte mennesker, derfor er det kanskje mindre forventninger og krav til grafikken.

Kontrollene i spillet var enkle å sette seg inn i, og morsomme under selve spillet. Du bruker styrespaken på nunchucken til å bevege deg rundt i spillet, for å slå med sverdet svinger du enkelt og greit på wiimoten.

Når det kommer til sprettert, bue og andre distansevåpen bruker du wiimoten til å peke på skjermen der du vil treffe.

Oppsummering:

TP er et morsomt spill som underholder i time etter time for alle som liker sjangeren. Kontrollerne og grafikken er ingen ting å utsette på, jeg finner rett og slett ingen mangler. Spillet får topp karakter til tross for litt problemer hvis du lagrer på feil plass (som nevnt i begynnelsen av artikkelen).

Karakter:

Bilder: