Om å kjøre campingbil

I helgen har jeg vært på min første campingbil-tur, og har som vanlig gjort meg opp et par egene meninger om emnet.

For det første er det jo litt morsomt at alle campingbil-piloter (har du sett setet i bilen jeg kjørte hadde du også kalt dem piloter) hilser på hverandre. Det er i alle fall morsomt de første fem minuttene. Etter to timer og 149 campingbiler blir man litt lei.

Når man kjører campingnbil, og spesielt i mitt tilfelle hvor jeg kjørte en så stor bil som det er lov til uten å ha lastebilsertifikat, så er man mye større enn når man kjører bil. Både i bredde, lengde og høyde. Dette medfører en del spennende situasjoner både hvor man skal prøve å få plass til gamlefar som kommer i mot, med bilen midt på gul stripa, eller når man skal passere en lastebil. Sistnevnte er ekstra spennende da dragsuget lager nok vugging i bilen til at selveste Jack Sparrow hadde fått et ille tilfelle av sjøsyke. Her gjelder det altså å ha sjøbeina plantet godt på gassen, for gud forby at du skulle slakke av litt og faktisk ligge i 75 km/t i en 80 sone. Dette er så klart lovlig grunn til personen bak til å rive forbi på en så uoversiktlig plass at jeg må låse hjulene for at han skal rekke å komme seg inn foran meg, istedet for å komme inn i motgående bil. Men dette er noe alle campingbil-piloter er forberedt på og trent til å håndtere, da det så klart er vår feil at nummer to i køen valgte å kjøre forbi midt i en sving. Det er tross alt ikke mulig å være nede i 75 i en 80 sone noen få sekunder.

Man kan vel oppsummere det hele med at det var mange tullinger på veien i helgen, og den største av dem alle sitter akkurat nå å skriver blogg om det hele.

Ute blant folk

Fra tid til annen er jeg pent nødt til å bevege meg blant folk. Ut i Oslos gater i ett eller annet ærend som må gjøres. Blant folk. Det er ikke slik å forstå at jeg ikke er en del av dette folket, jeg er ikke hevet over folk jeg altså. Det er bare det at når jeg er ute og går — blant folk — her i Oslo, så har alle andre som også er ute og går — også de blant folk — en lei tendens til å være i veien.

Når jeg er ute og går — hvor jeg går og hvorfor jeg går dit jeg gjør er en annen bloggpost — slår det meg at alle disse andre som også er ute og gjør nettopp det, de bryr seg fint lite om hva i alle dager jeg er på vei for å gjøre. Hvor skal Håvard? Det er det ingen som tenker på, like lite som de tenker på hvor han som sitter rett over dem på bussen skal. Kanskje skal han en langt mer spennende plass enn alle andre på den bussen. Kanskje jobber han for Kripos. Eller PST. Dette er det altså ingen som bryr seg om. De har viktigere ting fore.

Det er bare å innrømme. Når jeg er ute og går, så er egentlig alle andre i veien. Alle de andre menneskene som også er på vei et sted, de er nesten utelukkende til hinder for meg og min bevegelsesfrihet. De er i veien, på mer enn en måte. Jeg vil dem lite godt, for de gjør min forflytning fra A til B vanskelig. Plutselig er jeg nødt til å ta stilling til hvor alle disse andre har tenkt seg, kommer de til å blokkere den ruten jeg hadde tenkt å ta, eller hvis nå alle disse skal på bussen samtidig; får jeg da plass? Det blir mye å ta inn over seg, og jeg tenker at hele denne prosessen hadde vært mye enklere hade bare alle disse andre menneskene holdt seg hjemme. Prøv videokonferanse til jobben en dag.

Det er selvfølgelig en annen mulighet som jeg ikke skal utelukke helt. Det er en mulighet for at alle disse andre menneskene som også er ute og går, tenker nøyaktig det samme.

Nei takk!

Nå er det nok! Jeg er drit lei av å komme hjem fra jobb hver dag, for så å finne et halvt tre i form av papir med påtrykket tekst i postkassen min.

Ikke er det bare irriterende at det ikke er plass til den posten jeg faktisk skal ha, men det er også skadelig for naturen. Aftenposten hadde en artikkel for ikke så lenge siden hvor en person hadde samlet alt av reklame de fikk i postkassen i løpet av en mnd, for så å sende det til barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen. Det var snakk om 19kg med uønsket post, som til vanlig ville gått rett i søppelbøtten.

Nå er sikkert 19 kg å ta litt hardt i, men vi regner med 45 kg med uønsket post pr husstand i løpet av et år. Totalt er detca 60 000 tonn reklame, det er 60 000 000 kg, som hvert år blir dumpet i postkassen vår, for så å dumpes rett i søppelbøtten.

Uten å sjekke opp for mye informasjon om hvor mange ripsbusker og andre buskvekster som går med årlig for at vi skal kunne få denne flotte reklamen, levert på døra av et postbud som MÅ begynne å få ryggproblemer av alt dette, så kan man vel si at det er alt for mange.

Så hva kan du, jeg og vi to gjøre for å løse dette problemet?

• Neitakk.no er en kampanje startet av Kenneth Prøitz, en mann som lenge har irritert seg over hvordan dagens ordning med reservasjon mot reklame fungerer.
  Kenneth, og Grønn Hverdag vil at vi skal snu opp ned på dagens ordning. De mener at kun de som har et klistremerke som sier “Ja takk” til uadressert reklame skal få det i sin postkasse. Ikke slik det er i dag at man må ha “Nei takk” hvis man ikke vil ha postkassen sprengt av dårlige tilbud.
  Hvis du er enig i dette kan du skrive under på siden, og tipse venner og bekjente om dette. I skrivende stund er det nesten 45 000 signaturer der.
• Du kan bestille “gratis” klistremerker fra Grønn Hverdag som du setter på døra og postkassen for å reservere deg mot reklame. Jeg sier “gratis” for du må betale porto og eksp gebyrer for dette.
• Eller du kan rett og slett gå til nærmeste postkontor og be om klistremerker som sier “nei takk” til uadressert reklame. Da signerer du samtidig et papir som gjør at posten vet at du ikke vil ha reklame. Dette er nok det mest effektive.

Tumbl vs Blog

Det har i det siste vært litt stille på bloggen min, jeg rodde meg inn i jula med en kalender, men har vært slapp siden da.

For å ta dette med kalenderen først, jeg synes det var morsomt å prøve en gammel forum-lek i bloggen. Det var mange av dere som deltok, noe som gjorde det hele ennå morsommere. Når det kommer til premie så var det jo lovet en svært forsinket julegave. Stakkars Martin som vant denne var nok ikke klar over hvor mye forsinket det skulle vise seg å bli, men jeg har nå endelig funnet noe som enten er svært passende eller svært harry. Skal få bestilt raskest og håper Martin blir fornøyd.

Nå som det var sagt og samvittigheten min er litt lettere kan vi gå over på det jeg har tenkt litt på i det siste. Jeg regner med alle som er innom her og leser har fått en rimelig klar forståelse av hva en blogg er (nei det er ikke en webside som blir oppdatert en gang i mnd med en liten notis om at jeg skal bli flinkere å oppdatere)

At jeg ikke skriver noe særlig for tiden kommer av at jeg for det første er gått rimelig tom for ideer. Jeg skulle gjerne skrevet lange og engasjerende innlegg hver dag, hvor dere alle følte at dere måtte komme med deres egne synspunkter slik at vi fikk en kreativ og fornuftig diskusjon i kommentarfeltet, men så var det jo dette med at jeg har rett og slett ikke noe å skrive om.

Den andre grunnen til at jeg ikke skriver så mye for tiden grunner egentlig ut i den første igjen. Jeg skriver lite, og om rimelig uengasjerende saker. Dette resulterer i at dere ikke føler dere engasjert og ikke svarer så mye som jeg måtte ønske i kommentarfeltene.

Jeg har lagt til min del.icio.us feed på siden, slik at dere kan sjekke de morsomme, teite og eventuelt fornuftige tingene jeg finner på nettet. Dette fikk meg til å tenke på det jeg nå skal “snakke” litt om.

Det er kanskje ikke alle av dere der ute som kjenner til en fjern slektning av bloggen, nemlig tumbl (eller tumblelog)

En tumblelog er korte poster som feks et bilde, et filmklipp, en kommentar, et sitat, en link osv. Man sier at om blogg er en dagbok er tumbl en scrapbook. Tumblelogen består av mange små poster pr dag. Litt som en blanding mellom bloggen min og del.icio.us feeden.

Jeg har i det siste tenkt litt på dette, og lurt på om jeg skulle gå over til tumbl med det systemet det måtte innebære, eller om jeg skulle fortsette med wordpress og blogging. En av bakdelene med tumble er at de sjeldent støtter og oppfordrer til kommentering. Mitt eksempel på tumblr ser dere her, eller via linken i menyen. (Blir tilgjengelig så snart DNS-er oppdaterer seg)

Derfor lurer jeg litt på hva dere synes? Skal jeg fortsette med bare bloggen, skal jeg bruke del.icio.us og bloggen eller skal jeg heller poste ting jeg finner på en tumblerlog?

Mobiljammere

Debatten raser for tiden om mobiljammere, disse små nyttige duppedingsene som sender ut støy og dermed hindrer folk i nærheten i å bruke mobilene sine.

Disse jammerne er ikke lov og selge eller bruke i Norge, og debatten går på akkurat dette, det virker som om alle mener at en hver person har rett til å bruke mobiljammere, noe jeg skjønner veldig godt. Hvorfor skal ikke jeg kunne hindre alle rundt meg i å bruke mobilen sin? Her om dagen var jeg på kino, og tror dere ikke personen ved siden av meg var frekk nok til å svare i mobilen når den ringte? Ikke nok med det, men han hoppet opp og bøllet seg fram mens han ropte at han var hjertekirurg og måtte utføre en livsviktig operasjon. Snakk om frekk fyr!

Et par dager senere var jeg vitne til en kollisjon, mens jeg sto der og så på den unge jenta i bilen som blødde i hjel var det fullt av frekke folk rundt som jeg tror var med i en flashmob. De ropte alle noe om 113 og fant samtidig fram mobilene sine. Hadde det ikke væt for at jeg hadde med meg min nyanskaffede mobiljammer hadde ikke den unge jenta i bilen fått dø i fred.

En slik fantastisk oppfinnelse bør være lovlig i Norge!

Militæret

Ingen ting er som den tiden da du er ferdig på skole og skal inn i det norske forsvaret for å lære deg om skikk, bruk og å sove borte fra mamma. Dette er det siste steget på veien før man endelig blir mann, og selv om man kanskje ikke blir voksen nok til å ta en eneste smart avgjørelse selv, så er man i det minste voksen nok til å slippes ut i norsk skau med en skarpladd AG for å leke krig.

Når man kommer i den alderen at man skal tvinges ut av fingrene til mamma som så gjerne vil holde fast i deg bare litt lengre, så har man gjerne også venner i samme alder som man enten får leke krig med, eller som må leke krig en annen plass i landet. Vist er det spennende når man får leke krig og treffe gamle venner (ha…ha), men det ingen ting i forhold til når man har venner som drar en annen plass. Mulige samtaleemner er utallige når man da kommer hjem på perm og får snakket litt i lag. Hvem har slemmest løytnant? Hvem har fælest løytnant? Hvem har styggest løytnant? Hvem har teitest løytnant og sist, men ikke minst, hvem er flinkest til å stå i rett hvem er flinkest til å marsjere?

Da militæret av en eller annen grunn har glemt meg av skjønner jeg ikke helt dette med løytnanten, men jeg vil gjerne høre fra dere som er litt grønnere enn meg, dere som lukter gran og kruttrøyk. Hva er det som er så fælt med løytnanter, og hvorfor har noen i så fall lyst til å bli det?

Alt i alt tror jeg militæret er en fin plass hvor folk kan bli voksen rask. Jeg føler meg i alle fall tryggere nå som jeg vet at det er 18 åringer ute i skauen og skyter med ganske så grovkalibrede våpen når jeg er på fjelltur.

Yippikayey mother fucker!